Av Sylo Taraku, statsviter og menneskerettighetsaktivist.
Et sentralt poeng i min kronikk av 10/1 er at et vellykket historisk fredsprosjekt som EU i seg selv fortjener fredsprisen, ikke minst etter at tidligere østblokkland ble tatt med i EU. Grunnen til at jeg nevnte Spania, Portugal og Hellas var ikke for å gi EU æren for regimeendringene i disse landene, men for å eksemplifisere EUs stabiliserende effekt. Demokratiet er ikke gitt en gang for alle, heller ikke i demokratiets vugge Hellas. Hjelpen det hardt kriserammede landet får fra EU kan være avgjørende for landets videre stabilitet og demokratiske fremtid. Og for å sikre en varig fred i Europa er det avgjørende at EU lykkes i å integrere alle landene på Balkan inn i unionens verdifelleskap.
Det er positivt at Olaussen anerkjenner EUs innsats på Balkan. At EU-opplutningen ikke er like sterkt hos folket i Kroatia som hos elitene, endrer ikke mitt argument om hvordan EUs enorme tiltrekningskraft i disse landene motiverer til positive reformer. Disse gjennomføres jo nettopp av elitene.
Et kuriøst eksempel på hvordan EU påvirker makthaverne i disse landene, er Serbias kuvending etter først å ha bestemt å boikotte nobelseremonien i Oslo. Man lyttet til slutt på EU og ikke på sin tradisjonelle venn Kina som mislikte det sterkt at Liu Xiaobo fikk fredsprisen. Seremonideltakelsen er i seg selv ikke viktig, men symbolkraften er enorm. Det handler om Serbias forhold til menneskerettigheter og landets videre utenrikspolitiske kurs. Ønsker man å være medlem av ”den europeiske familien”, så må man handle deretter. Her ligger den sterke kraften i den ”myke makten” EU utøver overfor land som Serbia; land som trekkes mellom EUs verdier og nasjonalisme.
EU stiller ikke betingelser bare til potensielle medlemsland, men har gjort respekt for menneskerettigheter til et sentralt krav i alle samarbeidsavtaler med tredje land. I de situasjoner der tidligere fredsprisvinner FN er forhindret fra å ta opp menneskerettigheter med enkelte land, utfyller EU denne rollen. Selv om EU har engasjert seg sterkt i flere konfliktområder, både som fredsmekler og som fredsbygger i postkonfliktsituasjoner, blir unionens sterke potensial som fredsaktør ikke utnyttet fullt ut. Derfor er det viktig at fredsprisen fortsatt sees på som et instrument for å oppmuntre og forplikte til videre innsats, og ikke bare som en anerkjennelse for tidligere meritter. Olaussen trekker frem EUs asylpolitikk som et av eksemplene som ikke skal gjøre EU til en verdig fredsprisvinner. Til det må jeg si at det er enkelte land, og ikke EU, som er synderen her. EU er en sterk pådriver for bedre standarder for behandling av asylsøkere i Europa, og ønsker å motvirke en tendens med stadige innstramninger som også Norge er en medvirker av. Derfor satser de på en harmonisering av asylregelverket og større samarbeid og solidaritet mellom EU-landene for å møte fellesutfordringer.
Olaussens forsøk på å diskreditere EU virker ganske tendensiøst. Det er kanskje hans jobb, men det ville vært trist hvis den norske EU-debatten vil diskvalifisere EU fra en seriøs vurdering fra Nobelinstituttets side.
Et sentralt poeng i min kronikk av 10/1 er at et vellykket historisk fredsprosjekt som EU i seg selv fortjener fredsprisen, ikke minst etter at tidligere østblokkland ble tatt med i EU. Grunnen til at jeg nevnte Spania, Portugal og Hellas var ikke for å gi EU æren for regimeendringene i disse landene, men for å eksemplifisere EUs stabiliserende effekt. Demokratiet er ikke gitt en gang for alle, heller ikke i demokratiets vugge Hellas. Hjelpen det hardt kriserammede landet får fra EU kan være avgjørende for landets videre stabilitet og demokratiske fremtid. Og for å sikre en varig fred i Europa er det avgjørende at EU lykkes i å integrere alle landene på Balkan inn i unionens verdifelleskap.
Det er positivt at Olaussen anerkjenner EUs innsats på Balkan. At EU-opplutningen ikke er like sterkt hos folket i Kroatia som hos elitene, endrer ikke mitt argument om hvordan EUs enorme tiltrekningskraft i disse landene motiverer til positive reformer. Disse gjennomføres jo nettopp av elitene.
Et kuriøst eksempel på hvordan EU påvirker makthaverne i disse landene, er Serbias kuvending etter først å ha bestemt å boikotte nobelseremonien i Oslo. Man lyttet til slutt på EU og ikke på sin tradisjonelle venn Kina som mislikte det sterkt at Liu Xiaobo fikk fredsprisen. Seremonideltakelsen er i seg selv ikke viktig, men symbolkraften er enorm. Det handler om Serbias forhold til menneskerettigheter og landets videre utenrikspolitiske kurs. Ønsker man å være medlem av ”den europeiske familien”, så må man handle deretter. Her ligger den sterke kraften i den ”myke makten” EU utøver overfor land som Serbia; land som trekkes mellom EUs verdier og nasjonalisme.
EU stiller ikke betingelser bare til potensielle medlemsland, men har gjort respekt for menneskerettigheter til et sentralt krav i alle samarbeidsavtaler med tredje land. I de situasjoner der tidligere fredsprisvinner FN er forhindret fra å ta opp menneskerettigheter med enkelte land, utfyller EU denne rollen. Selv om EU har engasjert seg sterkt i flere konfliktområder, både som fredsmekler og som fredsbygger i postkonfliktsituasjoner, blir unionens sterke potensial som fredsaktør ikke utnyttet fullt ut. Derfor er det viktig at fredsprisen fortsatt sees på som et instrument for å oppmuntre og forplikte til videre innsats, og ikke bare som en anerkjennelse for tidligere meritter. Olaussen trekker frem EUs asylpolitikk som et av eksemplene som ikke skal gjøre EU til en verdig fredsprisvinner. Til det må jeg si at det er enkelte land, og ikke EU, som er synderen her. EU er en sterk pådriver for bedre standarder for behandling av asylsøkere i Europa, og ønsker å motvirke en tendens med stadige innstramninger som også Norge er en medvirker av. Derfor satser de på en harmonisering av asylregelverket og større samarbeid og solidaritet mellom EU-landene for å møte fellesutfordringer.
Olaussens forsøk på å diskreditere EU virker ganske tendensiøst. Det er kanskje hans jobb, men det ville vært trist hvis den norske EU-debatten vil diskvalifisere EU fra en seriøs vurdering fra Nobelinstituttets side.
Dette innlegget sto på trykk i VG 24. januar 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar