Klassekampens kritikk mot Den internasjonale straffedomstol i Haag (ICC) er urimelig. Arrestordren mot Gaddafi er viktig for å bekjempe straffefrihet og forebygge nye overgrep i Libya.
Av Sylo Taraku
Kronikk i Nye Meninger (Dagsavisen)
11. juli 2011.
Av Sylo Taraku
Kronikk i Nye Meninger (Dagsavisen)
11. juli 2011.
Klassekampen har den siste tiden kjørt en aggressiv kampanje mot Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), ikke minst i form av to lederartikler (17. og 30. juni) ved redaktør Bjørgulv Braanen. I den siste blir domstolens arrestordre på Libyas leder Muammar al-Gaddafi m/flere karakterisert som ”aktivistiske kjeltringstreker”. Kritikken går hovedsakelig ut på at Vesten bruker en politisert internasjonal domstol for å underminere en mulig fredelig konfliktløsning i Libya.
Ensidig?
Braanen anser domstolen for å være ensidig fordi den velger ut ”et knippe afrikanske land” og lar forbrytelser fra vestlige styrker gå ustraffet.
Hensikten med ICC er å bekjempe straffrihet for de alvorligste internasjonale forbrytelsene - ikke å overta oppgaven fra de nasjonale rettsorganene. Derfor er det ikke unaturlig at krigsforbrytersaker vanligvis kommer fra konfliktområder uten fungerende rettstat. Når Braanen nevner overgrepene i Abu-Ghraib, så er det viktig å minne om at disse har fått rettslig etterspill. Selv hvis USA hadde ratifisert Roma-statuttene, ville ICC neppe prioritert borgere fra et land som har både evne og vilje til å iretteføre overgrep som faller under ICCs mandat. I henhold til det såkalte komplementarprinsippet skal nemlig nasjonale rettsprosesser ha forrang. Men i situasjoner når vi ikke kan basere oss på nasjonale rettsmyndigheter, er det viktig å ha en internasjonal domstol som ICC som kan bringe de ansvarlige for grove overgrep for retten. En løsning kunne vært å overlate dette til opposisjonen etter at de evt. klarer å styrte Gaddafis regime. Men en rask inngripen fra domstolens side kan virke preventivt i Libya og sende et viktig signal også til andre ledere i regionen.
En rask inngripen fra domstolens side kan virke preventivt i Libya og sende et
viktig signal også til andre ledere i regionen.
Når Braanen snaker om gransking av kriger og straffeforfølgelse av land eller NATO, er det viktig å presisere at domstolen kun har jurisdiksjon over enkeltindivider - ikke stater eller organisasjoner. Individene kan for øvrig gjerne være statsledere, slik tilfellet er med Sudans Omar Hasan al–Bashir og Libyas Gaddafi som er de første sittende statsoverhoder i historien som har fått utstedt en arrestordre mot seg fra en internasjonal domstol. I begge tilfeller har prosessene blitt initiert etter en henvisning fra FNs sikkerhetsråd i henhold til FN-charteret (art. 41) og Roma-vedtektene (art. 13b).
ICC er selvsagt ikke opprettet bare for å straffeforfølge afrikanske krigsforbrytere, selv om samtlige av ICCs saker foreløpig kommer fra Afrika. Med tanke på at domstolen er en ganske ny institusjon, er det for tidlig å trekke bastante konklusjoner om dens ”ensidige” fokus.
Dårlig timing?
Det at tidspunktet for å utstede en arrestordre kan komplisere potensielle fredsforhandlinger er en legitim bekymring. Hensynet til fred kan i noen situasjoner kollidere med hensynet til rettferdighet og kampen mot straffefrihet. Men i forhold til Libya er det lite som tyder på at arrestordren mot Gaddafi vil ha en mer negativ enn positiv innvirkning på situasjonen.
Det er vanskelig å se for seg en løsning av konflikten i Libya med Gaddafi stående som en maktfaktor. Gaddafi er såpass isolert utenfra og såpass uønsket av det libyske folk, at det eneste som bør satses på når det gjelder hans fremtid er å bringe ham for retten i Haag.
Gaddafi er såpass isolert utenfra og såpass uønsket av det libyske folk,
at det eneste som bør satses på når det gjelder hans fremtid er å bringe
ham for retten i Haag.
Kritikerne mener at arrestordren vil gi Gaddafi incentiver til å tviholde på makten siden hans handlingsrom nå er blitt kraftig redusert. Her bør man ta i betraktning at Gaddafi og hans sønn hele tiden har understreket at de vil kjempe til siste slutt. Uten denne standheftigheten ville de unngått intervensjonen som NATO gjennomfører på vegne av FN.
Arrestordren er med å isolere regimet enda mer og forhåpentligvis gi Gaddafis støttespillere i Tripoli noe å tenke på, slik tiltalen mot Milosevic gjorde i Serbia. Det er nemlig ikke særlig fornuftig å satse på en taper som vil være tjent med å holde landet isolert og i konflikt med omverdenen. Dessuten tilsier erfaringene fra blant annet Jugoslavia-tribunalet at de tiltalte politiske lederne før eller senere må regne med å havne i Haag.
Det er en stor fordel at ICC er permanent og at det ikke lenger er nødvendig å etablere særskilte ad hoc-domstoler som den i Nürnberg, Rwanda, det tidligere Jugoslavia og Sierra Leone. Dette gjør det mulig for ICC å gripe inn i en tidlig fase, som nå i Libya, for å forebygge nye overgrep.
Legitimitet
Det er ikke alle i Afrika som fordømmer domstolen, tvert i mot, de synes det er i deres interesse å få dømt krigsforbrytere. Nylig har en gruppe på over 100 afrikanske NGOs oppfordrer Afrika Unionen til å støtte ICCs viktige arbeid mot straffefrihet. De har et godt poeng når de sier at man bør skille mellom militære og rettslige tiltak mot Gaddafis regime. Det bør nemlig være mulig å være en motstander av intervensjonen i Libya uten at man automatisk også diskreditterer ICCs innsats mot straffefrihet.
Klassekampen, som ellers er opptatt av å fremme folkerett og ”FN-sporet”, har i dette tilfellet valgt å kritisere nesten alt FN foretar seg for å beskytte sivile mot Gaddafis regime. Det viktigste synes å være hensynet til statlig suverenitet og ikke-innblanding utenfra, spesielt når denne innblandingen inkluderer vestlige makter. Avisen velger å ignorere det faktum at ICC er en internasjonal domstol, ratifisert av blant andre 30 afrikanske land, men kaller den for et ”instrument for vestlige stormaktsinteresser, med et sterkt ønske om å påvirke konfliktforløp”.
Det ideelle hadde vært en situasjon i verden der det ikke fantes behov for ICC, men når det ikke er slik, så er det viktig med en domstol som ikke lar forbrytelser som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser forbli ustraffet. Disse forbrytelsene er, som det heter i fortalen til ICC, ”de mest alvorlige forbrytelser som angår det internasjonale samfunn som helhet”.
Ensidig?
Braanen anser domstolen for å være ensidig fordi den velger ut ”et knippe afrikanske land” og lar forbrytelser fra vestlige styrker gå ustraffet.
Hensikten med ICC er å bekjempe straffrihet for de alvorligste internasjonale forbrytelsene - ikke å overta oppgaven fra de nasjonale rettsorganene. Derfor er det ikke unaturlig at krigsforbrytersaker vanligvis kommer fra konfliktområder uten fungerende rettstat. Når Braanen nevner overgrepene i Abu-Ghraib, så er det viktig å minne om at disse har fått rettslig etterspill. Selv hvis USA hadde ratifisert Roma-statuttene, ville ICC neppe prioritert borgere fra et land som har både evne og vilje til å iretteføre overgrep som faller under ICCs mandat. I henhold til det såkalte komplementarprinsippet skal nemlig nasjonale rettsprosesser ha forrang. Men i situasjoner når vi ikke kan basere oss på nasjonale rettsmyndigheter, er det viktig å ha en internasjonal domstol som ICC som kan bringe de ansvarlige for grove overgrep for retten. En løsning kunne vært å overlate dette til opposisjonen etter at de evt. klarer å styrte Gaddafis regime. Men en rask inngripen fra domstolens side kan virke preventivt i Libya og sende et viktig signal også til andre ledere i regionen.
En rask inngripen fra domstolens side kan virke preventivt i Libya og sende et
viktig signal også til andre ledere i regionen.
Når Braanen snaker om gransking av kriger og straffeforfølgelse av land eller NATO, er det viktig å presisere at domstolen kun har jurisdiksjon over enkeltindivider - ikke stater eller organisasjoner. Individene kan for øvrig gjerne være statsledere, slik tilfellet er med Sudans Omar Hasan al–Bashir og Libyas Gaddafi som er de første sittende statsoverhoder i historien som har fått utstedt en arrestordre mot seg fra en internasjonal domstol. I begge tilfeller har prosessene blitt initiert etter en henvisning fra FNs sikkerhetsråd i henhold til FN-charteret (art. 41) og Roma-vedtektene (art. 13b).
ICC er selvsagt ikke opprettet bare for å straffeforfølge afrikanske krigsforbrytere, selv om samtlige av ICCs saker foreløpig kommer fra Afrika. Med tanke på at domstolen er en ganske ny institusjon, er det for tidlig å trekke bastante konklusjoner om dens ”ensidige” fokus.
Dårlig timing?
Det at tidspunktet for å utstede en arrestordre kan komplisere potensielle fredsforhandlinger er en legitim bekymring. Hensynet til fred kan i noen situasjoner kollidere med hensynet til rettferdighet og kampen mot straffefrihet. Men i forhold til Libya er det lite som tyder på at arrestordren mot Gaddafi vil ha en mer negativ enn positiv innvirkning på situasjonen.
Det er vanskelig å se for seg en løsning av konflikten i Libya med Gaddafi stående som en maktfaktor. Gaddafi er såpass isolert utenfra og såpass uønsket av det libyske folk, at det eneste som bør satses på når det gjelder hans fremtid er å bringe ham for retten i Haag.
Gaddafi er såpass isolert utenfra og såpass uønsket av det libyske folk,
at det eneste som bør satses på når det gjelder hans fremtid er å bringe
ham for retten i Haag.
Kritikerne mener at arrestordren vil gi Gaddafi incentiver til å tviholde på makten siden hans handlingsrom nå er blitt kraftig redusert. Her bør man ta i betraktning at Gaddafi og hans sønn hele tiden har understreket at de vil kjempe til siste slutt. Uten denne standheftigheten ville de unngått intervensjonen som NATO gjennomfører på vegne av FN.
Arrestordren er med å isolere regimet enda mer og forhåpentligvis gi Gaddafis støttespillere i Tripoli noe å tenke på, slik tiltalen mot Milosevic gjorde i Serbia. Det er nemlig ikke særlig fornuftig å satse på en taper som vil være tjent med å holde landet isolert og i konflikt med omverdenen. Dessuten tilsier erfaringene fra blant annet Jugoslavia-tribunalet at de tiltalte politiske lederne før eller senere må regne med å havne i Haag.
Det er en stor fordel at ICC er permanent og at det ikke lenger er nødvendig å etablere særskilte ad hoc-domstoler som den i Nürnberg, Rwanda, det tidligere Jugoslavia og Sierra Leone. Dette gjør det mulig for ICC å gripe inn i en tidlig fase, som nå i Libya, for å forebygge nye overgrep.
Legitimitet
Det er ikke alle i Afrika som fordømmer domstolen, tvert i mot, de synes det er i deres interesse å få dømt krigsforbrytere. Nylig har en gruppe på over 100 afrikanske NGOs oppfordrer Afrika Unionen til å støtte ICCs viktige arbeid mot straffefrihet. De har et godt poeng når de sier at man bør skille mellom militære og rettslige tiltak mot Gaddafis regime. Det bør nemlig være mulig å være en motstander av intervensjonen i Libya uten at man automatisk også diskreditterer ICCs innsats mot straffefrihet.
Klassekampen, som ellers er opptatt av å fremme folkerett og ”FN-sporet”, har i dette tilfellet valgt å kritisere nesten alt FN foretar seg for å beskytte sivile mot Gaddafis regime. Det viktigste synes å være hensynet til statlig suverenitet og ikke-innblanding utenfra, spesielt når denne innblandingen inkluderer vestlige makter. Avisen velger å ignorere det faktum at ICC er en internasjonal domstol, ratifisert av blant andre 30 afrikanske land, men kaller den for et ”instrument for vestlige stormaktsinteresser, med et sterkt ønske om å påvirke konfliktforløp”.
Det ideelle hadde vært en situasjon i verden der det ikke fantes behov for ICC, men når det ikke er slik, så er det viktig med en domstol som ikke lar forbrytelser som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser forbli ustraffet. Disse forbrytelsene er, som det heter i fortalen til ICC, ”de mest alvorlige forbrytelser som angår det internasjonale samfunn som helhet”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar