tirsdag 13. september 2011

Da staten sviktet


- Politiets manglende handlekraft og offervilje hadde fatale konsekvenser den 22. juli.

- På Utøya var det de frivillige som ble heltene da staten sviktet.


- Vi må tørre å konfrontere det ubehagelige - og ta lærdommer av det som skjedde.



Av Sylo Taraku, statsviter og skribent.

VG, 13. september 2011.


En slektning av meg mistet i fjor jobben som sikkerhetsvakt for en bank på Balkan. Han hadde unnlatt å gripe inn da en ansatt ble angrepet og ropte om hjelp. Til min slektnings forsvar kan det sies at han var alene og hadde lite å stille opp mot en aggressiv kunde som var fysisk sterkere enn ham. Den kvinnelige kundebehandleren var likevel mer utsatt, og hans oppgave var å beskytte henne. Han satte sin egen sikkerhet foran hennes. Kontrakten var brutt.
Under radaren
I opptakten til tragedien den 22. juli greide ugjerningsmannen å skaffe våpen, kjemikalier og andre ingredienser til bombeproduksjon uten å bli oppdaget. Han gikk “under radaren”. Etter å ha å ha rasert Norges maktsenter med en terrorbombe kunne han uhindret ta seg ut av Oslo. På Utøya massakrerte han ungdommer i over en time uten at noen forsøkte å stoppe ham. Massedrapsmannen var vel forberedt og målbevisst, den norske stat virket uforberedt og vaklet da alt sto på spill. 
Leder av Sårbarhetsutvalget, Kåre Willoch, mener dette handler om ”systemsvikt” og at ansvaret ligger hos politikerne (Dagsrevyen 30/8). Han har rett i at beredskapen ikke var god nok og at dette er politikernes ansvar. At politiet ikke hadde ressurser til å holde sitt eneste helikopter i kontinuerlig drift er absurd. “Samfunnskontrakten” pålegger staten som viktigste oppgave - og eksistensgrunnlag - å ivareta landets sikkerhet og beskytte folks rett til liv og helse.
Fatale konsekvenser
Det er likevel for enkelt å plassere ansvaret hos politikerne alene, slik blant annet også politistabssjef Johan Fredriksen gjør når han uttaler at ”ønsker man et mer effektivt politi, så må man bruke ressurser deretter” (Klassekampen 3/9). Det er like relevant å spørre om politiet oppfylte sitt ansvar på en best mulig måte innenfor de rammene de hadde.
Det ble i gjennomsnitt skutt ett menneske i minuttet på Utøya. Politiets forsinkede inngripen hadde fatale konsekvenser. De første bevæpnete politifolkene var på plass klokken 17.52 og kunne tatt seg over til Utøya på få minutter. Campingturister fra Utvika hadde allerede båter i vannet. Beredskapstroppen Delta fra Oslo ankom kl. 18.09, men ble omdirigert til Storøya fremfor Utvika av “taktiske årsaker”.
Det har gjentatte ganger blitt hevdet at politiet hadde informasjon som tilsa ”mellom tre og fem skyttere på øya”. Meldinger på sosiale medier på samme tid (rundt kl. 18.00) gikk derimot entydig i retning av én gjerningsmann i politiuniform (nrk.no/terrortwitter).
Tid kritisk faktor
På et YouTube-klipp som viste første politipatrulje på stedet kunne man høre tydelige enkeltskudd på Utøya. En indikasjon på flere gjerningsmenn kunne vært overlappende skuddbyger (YouTube-klippet er nå fjernet). Prosedyren ved “skyting pågår” er uansett å gripe inn straks; om nødvendig med fare for egen sikkerhet. Tid er den kritiske faktor.
Breivik ble først pågrepet kl. 18.27.
Ambulansepersonell ankom allerede kl. 17.33, men måtte vente til brygga på Utvika var ”klarert” av politiet kl. 18.50 (Drammens Tidene 25/8). Politi- og ambulansepersonell ble stående på avstand, mens frivillige campingturister tok ansvar og handlet for å redde liv. De reddet også nasjonens ære – og de reddet politiets aksjon fra fullstendig kollaps da Nordre Buskerud politidistrikts lille røde gummibåt fikk motorstopp og holdt på å gå under.
Etter 11/9 ble New Yorks brannmenn hedret som "The New York's bravest". På Utøya var det de frivillige som ble heltene da staten sviktet. Det at mange liv kunne vært spart på Utøya om politiet hadde vist større handlekraft og offervilje, gjør 22.juli-tragedien enda bitrere.

Dårlig beredskap
Det er vanskelig å forutse scenarioer av typen vi var vitne til den tragiske dagen. Man må ta høyde for at ikke alt fungerer helt optimalt når staten skal håndtere en slik unntakstilstand. Opplysningene som hittil foreligger tilsier imidlertid at altfor mye har gått galt. Noen av stikkordene er: for dårlig beredskap, dårlig kommunikasjon og samordning samt flere gale vurderinger og handlingsvalg fra
politiets side. Spørsmålet er om staten har brutt samfunnskontrakten.

Alt vil forhåpentlig belyses grundig av 22.juli-kommisjonen, men den kritiske offentlighet kan ikke vente, særlig når politiet fra første dag roser egen innsats og avviser kritikk. Nasjonale tragedier er smertefulle. Vi må tørre å se tilbake og konfrontere det ubehagelige. Det handler ikke om å fordele ”skyld”, men om å få frem sannheten - og ta lærdom av det som skjedde.