Voldtekt i krig

Årets fredsprisutdeling bør inspirere til økt innsats mot voldtekt som krigsvåpen.

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent. Medlem i LIM-nettverket. 
  

Det viktigste formålet med årets fredsprisutdeling har ifølge Torbjørn Jagland vært å skape mer oppmerksomhet rundt det at voldtekt mot kvinner er blitt krigsvåpen i mange konflikter, og at kvinner må spille en viktigere rolle i fredsbygging.
FN-opprettede domstoler for det tidligere Jugoslavia og Rwanda på 1990-tallet skrev historie da de for første gang anerkjente voldtekt som en straffbar internasjonal forbrytelse på lik linje med andre krigsforbrytelser. Dette ville ikke ha skjedd uten den økte internasjonale oppmerksomheten dette fenomenet har fått de siste ti årene.

Krigsforbrytelser
I saken mot R. Kovac, D. Kunarac og Z. Vukovic (som har sonet sin straff i Norge) gir dommen et innblikk i helvetet bosnjakiske kvinner opplevde i byen Foca i 1992. Da bosnisk-serbiske styrker erobret byen skilte de mennene fra kvinner og barn. De sistnevnte ble samlet i skoler, sportshaller og private hus som i praksis ble rene voldtektsleire. Der ble kvinner og jenter helt ned til 12 års alderen holdt som sexslaver - voldtatt, torturert, mishandlet, tvunget til å danse nakne for soldatene osv.

Slike systematiske massevoldtekter er blitt brukt som ledd i en strategi for etnisk rensing. Et av målene er å ydmyke kvinner i den grad at deres minner om hjemstedet assosieres med skam og ekstrem redsel, slik at kvinnene og deres familier ikke vender tilbake. Også tvungne svangerskap inngår i strategien. Dommen mot Kunurac poengterer dette: “…Videre hånte du offeret ved å be de andre soldatene vente på tur mens du voldtok henne, ved å le av henne mens hun ble voldtatt av de andre soldatene, og endelig ved å si at hun skulle bære serbiske barn uten å vite hvem faren var.”

Tvungne svangerskap gjør også at kvinnens ydmykelse og lidelser varer hele livet. Gjennom barnet vil kvinnen bli minnet om overgrepene. Den prisbelønte bosniske filmen Grbavica skildrer på en gripende måte hvordan kvinner som har født barn som resultat av massevoldtekter under krig forsøker å bære på hemmeligheten og kjemper for å gå videre i livet.

Det er viktig å understreke at alle parter i eks-Jugoslavia i større eller mindre omfang begikk overgrep under krigene, inkludert voldtekt. I Rwanda ble voldtekt brukt som et middel til å utrydde hele tutsi-befolkningen. I livstidsdommen mot Jean-Paul Akayesu heter det at voldtektene var "et ledd i prosessen med å ødelegge tutsiene som gruppe – en ødeleggelse av deres sinn, av deres livsvilje, og av livet selv".

Milepæler i internasjonal rettshistorie
Gjennom historien har kvinner blitt ansett som en del av mannens eiendom det var legitimt av krigsherrene å erobre. I en pressemelding i forbindelse med Akayesu-saken uttalte dommer Pillay ved Rwanda-tribunalet følgende: "We want to send out a strong message that rape is no longer a trophy of war”.

De ovennevnte dommene er milepæler i internasjonal rettshistorie. På den annen side er disse dommene bare en dråpe i havet. Det finnes titusenvis av voldtektsofre på Balkan og hundretusenvis i Afrika, men de dømte er svært få. Straffefriheten etter konfliktene i Kongo og Sudan er et spesielt stort problem. Det tragiske når det gjelder Liberia er at voldtektene fortsatte i stor skala også etter borgerkrigen var over. Men det positive er at både myndighetene i landet og det sivile samfunnet har tatt tak i situasjonen. To kvinner har vært helt sentrale i den forbindelse: landets president Ellen Johnson-Sirleaf og aktivisten Leymah R. Gbowee – begge fredsprisvinnere for 2011.

Krig mot voldtekt
Presidenten lanserte sin krig mot voldtekt i fjor ved å fortelle at også hun var et offer for seksualisert vold. Lover som gir kvinnene er sterkere vern har blitt innført, og det finnes lokale domstoler som kjører saker kun mot seksuell vold. Dette er veien å gå. Internasjonale domstoler er ikke ment å erstatte nasjonale domstoler, men å utfylle dem. Nasjonale rettsoppgjør kan ofte være bedre egnet til å fremme sannhet, skape rettferdighet og forsoning samt endre holdninger lokalt.  

Et av problemene med hensyn til straffefrihet og manglende kunnskap om omfanget av voldtektsovergrepene, er at mange kvinner tier om overgrepene. De kan være redde for represalier fra overgriperne, som ofte går ustraffet rundt, men mest prekær er skamfølelsen og redselen for reaksjonene fra familien og omgivelsene. Derfor er åpenheten Johnson-Sirleaf bidar til i Liberia et viktig eksempel.

Med årets fredsprisutdeling kombinerer Nobelkomiteen anerkjennelsen av kvinners lidelser i krig med en anerkjennelse av deres viktige rolle i fredsbyggingsarbeidet. Leymah R. Gbowee og Tawakkol Karman er fortellinger om kvinnelige aktivister som stod i spissen for folkelige opprør mot undertrykkende regimer i sine respektive land. Ellen Johnson-Sirleaf er en fortelling om et kvinnelig overgrepsoffer som ble president. Dette er langt fra selvfølgeligheter i ekstremt mannsdominerte land som Liberia og Jemen. Slike fortellinger bidrar til å korrigere bildet av kvinner som utelukkende ofre i krig.

Håpet må være at fredsprisen inspirerer til økt innsats nasjonalt og internasjonalt mot voldtekt i konfliktsituasjoner. Kvinner skal ikke lenger være fritt vilt i krig. Systematiske voldtekter er nå anerkjent som forbrytelser mot menneskeheten. Dette betyr at de ikke lenger er bare lokale anliggender, men angår menneskeheten som helhet. Bekjempelsen av voldtekt i krig krever derfor både lokal og global innsats.

En forkortet versjon av denne kronikken var på trykk i VG 13. oktober 2011.

Vil EU få fredsprisen?

På fredag skal Den norske Nobelkomiteen kunngjøre hvem som blir tildelt Nobels fredspris for 2011. Det spekuleres om mulige kandidater. Selv holder jeg en knapp på EU.

Det er flere verdige kandidater i år også, men objektivt sett har ingen global aktør ved siden av FN betydd mer for fred i verden enn EU. Derfor håper jeg at EU vil være den ”interessante” prismottakeren Nobelkomiteens leder Torbjørn Jagland varslet om. Argumentene i favør av en nobelpris til EU er tungveiende:

Et vellykket fredsprosjektEt vellykket historisk fredsprosjekt som EU fortjener i seg selv fredsprisen. Både intensjonene med EU og resultatene i ettertid taler for seg selv. Europa har vært opphavet til begge verdenskrigene, mens det nå er nærmest utenkelig med krig innad i Europa.

Unionen har vist sin kraft som bevarer av folkestyret i Europa: De tidligere diktaturene Hellas, Portugal og Spania er nå stabile demokratier innenfor unionens ramme, og vi ser den samme utviklingen i de sentral- og østeuropeiske landene som kom med i 2004 og 2008.

EU tydeliggjør også hvordan demokratisk konsolidering og fred hører sammen: I dag er det utenkelig at for eksempel Frankrike og Tyskland skulle gå til krig mot hverandre. Like utenkelig er det at grensekonflikten mellom Slovenia og Kroatia vil bli forsøkt løst ved våpenbruk.

Fresbygging på BalkanEtter å ha lyktes i å inkludere flere tidligere østblokkland i unionens fredsfellesskap, foregår det nå en iherdig innsats for å inkludere også Europas urolige hjørne, Balkan. I sitt fredsarbeid har EU et bredt register av virkemidler å spille på, men i den europeiske konteksten er det ingenting som virker bedre enn det såkalte «kondisjonalitetsprinsippet» – å stille betingelser for å bli integrert i EU. EUs krav om minoritetsrettigheter og regionalt samarbeid, kombinert med omfattende bistand og gode handelsavtaler, har vært spesielt viktige.

For Serbia og andre land på Balkan har EU en enorm tiltrekningskraft. I tillegg til sikkerhetsmessige og økonomiske fordeler, er det også identitetspolitisk viktig: Balkan-landene og EU deler oppfatningen om at denne delen av Europa tilhører den «europeiske familien».

Uavhengig av integrasjonsprosessene, har EU hatt en avgjørende betydning for demokratiutvikling på Balkan. Tidlig på 90-tallet framstod EU som uforberedt på å håndtere store kriser i sin bakgård. Men etter hvert har et dedikert EU vist evne til «å vinne freden» på Balkan, og forebygge konflikter før det er for sent. En klar suksesshistorie i så måte er Makedonia, som unngikk full krig og overlevde som en fungerende multietnisk stat. Uten en rask og solid reaksjon fra EU hadde dette neppe vært mulig.

I Bosnia og Kosovo driver EU med fredsarbeid i Alfred Nobels ånd hver dag. Mange positive reformer og tiltak på Balkan skjer takket være EU. Ett aktuelt eksempel: Folkemorderen Ratko Mladic hadde neppe blitt utlevert til krigsforbrytertribunalet i Haag hadde det ikke vært for at EU presset Serbia til å gjøre det.

En global fredsaktør EU har engasjert seg sterkt i flere konfliktområder, både som fredsmekler og som fredsbygger i postkonfliktsituasjoner. EUs omfattende fredsarbeid er dypt forankret i unionens egne verdier. I kraft av å være en god rollemodell har EU blitt en troverdig fredsaktør og menneskerettighetsforkjemper. EU står for mesteparten av utviklingshjelpen i verden; noe som er et viktig element i fredsbygging. For å unngå et evig giver-mottakerforhold, har EU gjort frihandel og handelsavtaler til et viktig virkemiddel i fattigdomsbekjempelse. Bortsett fra våpen har utviklingsland fått fri tilgang til EUs marked for alle produktene sine.

EU stiller ikke betingelser bare til potensielle medlemsland, men har gjort respekt for menneskerettigheter til et sentralt krav i alle samarbeidsavtaler med tredje land. I de situasjoner der tidligere fredsprisvinner FN er forhindret fra å ta opp menneskerettigheter med enkelte land, utfyller EU denne rollen.

Nobelkomiteeen vil ved en slik prisutdeling understreke viktigheten av ”internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid”, som var sentralt i Alfred Nobels testamente. De vil også følge opp de senere års tradisjon for å vektlegge sammenhengen mellom miljø og fred.

EU er eksemplarisk når det gjelder vektleggingen av multilaterale løsninger innenfor rammene av FN, noe som understrekes også i Lisboa-traktatens art. 21. Miljø er ett av områdene der EU fremmer forpliktende samarbeid. Organisasjonen er en primus motor for et bedre globalt miljø - ifølge Europabevegelsen kommer mellom 80 og 90 prosent av norsk miljølovgivning fra EU gjennom EØS-avtalen.

En viktig anerkjennelse
EU må fortsatt kritiseres og møtes med store forventninger. For eksempel blir ikke EUs sterke potensial som fredsaktør utnyttet fullt ut. Derfor er det viktig at fredsprisen fortsatt sees på som et instrument for å oppmuntre og forplikte til videre innsats, og ikke bare som en anerkjennelse for tidligere meritter.

En av Nobelkomiteens største forsømmelser er at EU ikke har fått noen fredspris, uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre i en hilsen til Europabevegelsens landsmøte i mars i år. Dette er jeg helt enig i. Det er uheldig dersom den norske EU-debatten i praksis har diskvalifisert EU fra en seriøs vurdering fra Nobelkomiteens side. Det må være mulig å være motstander av norsk medlemskap i EU uten at man samtidig ignorerer EUs viktige bidrag til fred. Ved siden av FN er det ingen annen organisasjon som har gjort mer for ”forbrødring, nedrustning og fredskongresser” enn EU. Derfor er det på tide at Nobelkomiteen anerkjenner også EUs innsats.

Denne kronikken ble publisert i nyemeninger.no 5. oktober 2011. En forkortet utgave ble trykket i Dagsavisen 7. oktober.

Da staten sviktet

- Politiets manglende handlekraft og offervilje hadde fatale konsekvenser den 22. juli.

- På Utøya var det de frivillige som ble heltene da staten sviktet.

- Vi må tørre å konfrontere det ubehagelige - og ta lærdommer av det som skjedde.

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent.

VG, 13. september 2011.

En slektning av meg mistet i fjor jobben som sikkerhetsvakt for en bank på Balkan. Han hadde unnlatt å gripe inn da en ansatt ble angrepet og ropte om hjelp. Til min slektnings forsvar kan det sies at han var alene og hadde lite å stille opp mot en aggressiv kunde som var fysisk sterkere enn ham. Den kvinnelige kundebehandleren var likevel mer utsatt, og hans oppgave var å beskytte henne. Han satte sin egen sikkerhet foran hennes. Kontrakten var brutt.

Under radaren
I opptakten til tragedien den 22. juli greide ugjerningsmannen å skaffe våpen, kjemikalier og andre ingredienser til bombeproduksjon uten å bli oppdaget. Han gikk “under radaren”. Etter å ha å ha rasert Norges maktsenter med en terrorbombe kunne han uhindret ta seg ut av Oslo. På Utøya massakrerte han ungdommer i over en time uten at noen forsøkte å stoppe ham. Massedrapsmannen var vel forberedt og målbevisst, den norske stat virket uforberedt og vaklet da alt sto på spill. 

Leder av Sårbarhetsutvalget, Kåre Willoch, mener dette handler om ”systemsvikt” og at ansvaret ligger hos politikerne (Dagsrevyen 30/8). Han har rett i at beredskapen ikke var god nok og at dette er politikernes ansvar. At politiet ikke hadde ressurser til å holde sitt eneste helikopter i kontinuerlig drift er absurd. “Samfunnskontrakten” pålegger staten som viktigste oppgave - og eksistensgrunnlag - å ivareta landets sikkerhet og beskytte folks rett til liv og helse.

Fatale konsekvenser
Det er likevel for enkelt å plassere ansvaret hos politikerne alene, slik blant annet også politistabssjef Johan Fredriksen gjør når han uttaler at ”ønsker man et mer effektivt politi, så må man bruke ressurser deretter” (Klassekampen 3/9). Det er like relevant å spørre om politiet oppfylte sitt ansvar på en best mulig måte innenfor de rammene de hadde.

Det ble i gjennomsnitt skutt ett menneske i minuttet på Utøya. Politiets forsinkede inngripen hadde fatale konsekvenser. De første bevæpnete politifolkene var på plass klokken 17.52 og kunne tatt seg over til Utøya på få minutter. Campingturister fra Utvika hadde allerede båter i vannet. Beredskapstroppen Delta fra Oslo ankom kl. 18.09, men ble omdirigert til Storøya fremfor Utvika av “taktiske årsaker”.

Det har gjentatte ganger blitt hevdet at politiet hadde informasjon som tilsa ”mellom tre og fem skyttere på øya”. Meldinger på sosiale medier på samme tid (rundt kl. 18.00) gikk derimot entydig i retning av én gjerningsmann i politiuniform (nrk.no/terrortwitter).

Tid kritisk faktor
På et YouTube-klipp som viste første politipatrulje på stedet kunne man høre tydelige enkeltskudd på Utøya. En indikasjon på flere gjerningsmenn kunne vært overlappende skuddbyger (YouTube-klippet er nå fjernet). Prosedyren ved “skyting pågår” er uansett å gripe inn straks; om nødvendig med fare for egen sikkerhet. Tid er den kritiske faktor. Breivik ble først pågrepet kl. 18.27.

Ambulansepersonell ankom allerede kl. 17.33, men måtte vente til brygga på Utvika var ”klarert” av politiet kl. 18.50 (Drammens Tidene 25/8). Politi- og ambulansepersonell ble stående på avstand, mens frivillige campingturister tok ansvar og handlet for å redde liv. De reddet også nasjonens ære – og de reddet politiets aksjon fra fullstendig kollaps da Nordre Buskerud politidistrikts lille røde gummibåt fikk motorstopp og holdt på å gå under.

Etter 11/9 ble New Yorks brannmenn hedret som "The New York's bravest". På Utøya var det de frivillige som ble heltene da staten sviktet. Det at mange liv kunne vært spart på Utøya om politiet hadde vist større handlekraft og offervilje, gjør 22.juli-tragedien enda bitrere.

Dårlig beredskap
Det er vanskelig å forutse scenarioer av typen vi var vitne til den tragiske dagen. Man må ta høyde for at ikke alt fungerer helt optimalt når staten skal håndtere en slik unntakstilstand. Opplysningene som hittil foreligger tilsier imidlertid at altfor mye har gått galt. Noen av stikkordene er: for dårlig beredskap, dårlig kommunikasjon og samordning samt flere gale vurderinger og handlingsvalg fra politiets side. Spørsmålet er om staten har brutt samfunnskontrakten.

Alt vil forhåpentlig belyses grundig av 22.juli-kommisjonen, men den kritiske offentlighet kan ikke vente, særlig når politiet fra første dag roser egen innsats og avviser kritikk. Nasjonale tragedier er smertefulle. Vi må tørre å se tilbake og konfrontere det ubehagelige. Det handler ikke om å fordele ”skyld”, men om å få frem sannheten - og ta lærdom av det som skjedde.

Felleskamp mot frykt

- Breivik hentet mye av sin inspirasjon fra folkemorderne på Balkan
- Hat og ekstrem nasjonalisme er ødeleggende
- La oss stå sammen mot alt det som truer demokratiet vårt. 

Av Sylo Taraku, statsviter og medlem i LIM-nettverket.
VG, 4. august 2011

Raske samfunnsendringer som følge av en stadig mer globalisert verden har mer enn noen sinne gjort oss besatt av identitet. I Europa har spesielt migrasjonen fra muslimske land skapt en økende uro. Innstramningstiltakene de siste årene har ikke bremset folks økende skepsis. En ny undersøkelse viser at over halvparten av de spurte ønsker slutt på innvandring. Mange har legitime bekymringer over innvandringens konsekvenser, men noen sitter inne med en frykt som stikker dypt: frykten for demografiske endringer som vil resultere i et muslimsk flertall og i verste fall innføring av et sharia-regime. Riktignok finnes det muslimske fundamentalister som har en slik drøm. Men problemet blir når muslimer som gruppe tillegges en slik hensikt med sin migrasjon til Europa. Anders Behring Breivik virker svært preget av myten om at vi er på vei mot ”Eurabia”, en myte som har florert i bloggsfæren han er en produkt av, men ikke bare der: den har blitt en del av islamdiskursen i Europa.

Nå er det tid for selvransakelse og moderasjon, men innvandringsdebatten må forbli åpen. Det er fullt mulig å finne en balansegang mellom å bekjempe konspirasjonsteorier og hatpropaganda, og å kunne ha sterke meninger om innvandring og integrering. Utfordringen er å ikke la reelle bekymringer slå over i vrangforestillinger og irrasjonell frykt.

Det er hinsides å oppleve at massakrer kan skje i et land som Norge, men vi trenger ikke å gå lengre tilbake enn til Balkan på 90-tallet, hvor jeg flyktet fra, for å se hvor ødeleggende hat og ekstrem nasjonalisme kan være. Og det er nettopp blant folkemordere der, som Radovan Karadzic, Breivik henter mye av sin inspirasjon fra. Det synes som han implisitt er fascinert av massakrer og deportasjon som statspolitikk. NATO-intervensjonen mot Serbia i 1999 anser han som vippepunktet som fikk ham til å gå videre med sine terror-planer. Balkan-krigene var bare et forspill foran den kommende multikulturelle krigen i Europa som skulle resultere i utrenskning av alle muslimer fra kontinentet. 

22/7 er en påminnelse om propagandaens rolle i produsering av massemordere - også i fredstid. En av propagandaens funksjoner er å overforenkle verden. Et slående eksempel er hvordan historien om krigene på Balkan sees på med nye briller. Fortellingen om at USA og NATO bombet det kristne Serbia for å redde utsatte muslimer passer ikke inn i verdensbildet som er skapt etter 11.september – verken for ekstreme islamister som ser på USA som den store satan, eller av krefter i Europa som er besatt av forestillingen om den muslimske fare. Det at Balkan-muslimer er sekulære og sterkt pro-vestlige forstyrrer konspirasjonsteorier om trusselen fra en entydig og ond fiende. Derfor blir de i Breiviks manifest assosiert med jihadister og beskyldt for å drive med ”indirekte folkemord” gjennom å føde barn. NATO blir på sin side beskyldt for å inngå en forrædersk allianse. Erfaringsmessig kan veien fra en slik demonisering av ”fienden” til grusomme handlinger være smertelig kort.

Kombinasjonen av en renhetsideologi og et forvrengt verdensbilde deler Breivik ikke bare med sine helter på Balkan, men også med jihadister han ønsker å redde Europa fra. Vi snakker her om mennesker som gjør ekstremt onde handlinger i den tro at de gjør noe godt, på vegne av sitt folk, sin religion eller menneskeheten. ”Idealistisk ondskap” kaller filosofen Lars Fr.H. Svendsen det.

Ingen religion eller ideologi har monopol på ekstremisme, og én form for ekstremisme kan aktivisere en annen. Derfor må vi være på vakt mot alle former for ekstremisme. Organisasjonen Quilliam i Storbritannia, som består blant annet av tidligere muslimske ekstremister, forebygger ”home-grown” jihadisme ved å utfordre fortellingen om Vesten som ”korsfarere” som er ute etter å knuse islam og muslimer. Tilvarende bør man gjøre med propagandaen fra nasjonalistiske krefter som har gjort korsfarerne fra middelalderen til sine forbilder.

Styrker vi tilliten og tilhørigheten til samfunnet, styrker vi samtidig også immunforsvaret mot hatpropaganda. Norske politikere har tidligere snakket om ”det nye norske vi”, men uten å kunne skape stor entusiasme for det. Tragisk nok har vi fått en god anledning nå. La oss gjøre visjonen om et fredelig demokratisk samfunn til noe sterkere enn våre etniske og religiøse forskjeller. Og la oss stå sammen mot alt det som truer demokratiet vårt. Samtidig må vi fortsette debatten, og vise at vi tar utfordringer knyttet til innvandring og integrering på det største alvor.

Kronikken stod på trykk i VG, 4. august 2011. I denne utgaven her gjorde jeg en liten endring i teksten (Se kommentar under).

Klassekampen og Den internasjonale straffedomstolen

Klassekampens kritikk mot Den internasjonale straffedomstol i Haag (ICC) er urimelig. Arrestordren mot Gaddafi er viktig for å bekjempe straffefrihet og forebygge nye overgrep i Libya.

Av Sylo Taraku
Kronikk i Nye Meninger (Dagsavisen)
11. juli 2011.

Klassekampen har den siste tiden kjørt en aggressiv kampanje mot Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), ikke minst i form av to lederartikler (17. og 30. juni) ved redaktør Bjørgulv Braanen. I den siste blir domstolens arrestordre på Libyas leder Muammar al-Gaddafi m/flere karakterisert som ”aktivistiske kjeltringstreker”. Kritikken går hovedsakelig ut på at Vesten bruker en politisert internasjonal domstol for å underminere en mulig fredelig konfliktløsning i Libya.

Ensidig?
Braanen anser domstolen for å være ensidig fordi den velger ut ”et knippe afrikanske land” og lar forbrytelser fra vestlige styrker gå ustraffet.

Hensikten med ICC er å bekjempe straffrihet for de alvorligste internasjonale forbrytelsene - ikke å overta oppgaven fra de nasjonale rettsorganene. Derfor er det ikke unaturlig at krigsforbrytersaker vanligvis kommer fra konfliktområder uten fungerende rettstat. Når Braanen nevner overgrepene i Abu-Ghraib, så er det viktig å minne om at disse har fått rettslig etterspill. Selv hvis USA hadde ratifisert Roma-statuttene, ville ICC neppe prioritert borgere fra et land som har både evne og vilje til å iretteføre overgrep som faller under ICCs mandat. I henhold til det såkalte komplementarprinsippet skal nemlig nasjonale rettsprosesser ha forrang. Men i situasjoner når vi ikke kan basere oss på nasjonale rettsmyndigheter, er det viktig å ha en internasjonal domstol som ICC som kan bringe de ansvarlige for grove overgrep for retten. En løsning kunne vært å overlate dette til opposisjonen etter at de evt. klarer å styrte Gaddafis regime. Men en rask inngripen fra domstolens side kan virke preventivt i Libya og sende et viktig signal også til andre ledere i regionen.

              En rask inngripen fra domstolens side kan virke preventivt i Libya og sende et
              viktig  signal også til andre ledere i regionen.

Når Braanen snaker om gransking av kriger og straffeforfølgelse av land eller NATO, er det viktig å presisere at domstolen kun har jurisdiksjon over enkeltindivider - ikke stater eller organisasjoner. Individene kan for øvrig gjerne være statsledere, slik tilfellet er med Sudans Omar Hasan al–Bashir og Libyas Gaddafi som er de første sittende statsoverhoder i historien som har fått utstedt en arrestordre mot seg fra en internasjonal domstol. I begge tilfeller har prosessene blitt initiert etter en henvisning fra FNs sikkerhetsråd i henhold til FN-charteret (art. 41) og Roma-vedtektene (art. 13b).

ICC er selvsagt ikke opprettet bare for å straffeforfølge afrikanske krigsforbrytere, selv om samtlige av ICCs saker foreløpig kommer fra Afrika. Med tanke på at domstolen er en ganske ny institusjon, er det for tidlig å trekke bastante konklusjoner om dens ”ensidige” fokus.

Dårlig timing?
Det at tidspunktet for å utstede en arrestordre kan komplisere potensielle fredsforhandlinger er en legitim bekymring. Hensynet til fred kan i noen situasjoner kollidere med hensynet til rettferdighet og kampen mot straffefrihet. Men i forhold til Libya er det lite som tyder på at arrestordren mot Gaddafi vil ha en mer negativ enn positiv innvirkning på situasjonen.

Det er vanskelig å se for seg en løsning av konflikten i Libya med Gaddafi stående som en maktfaktor. Gaddafi er såpass isolert utenfra og såpass uønsket av det libyske folk, at det eneste som bør satses på når det gjelder hans fremtid er å bringe ham for retten i Haag.

           Gaddafi er såpass isolert utenfra og såpass uønsket av det libyske folk,
           at det eneste som bør satses på når det gjelder hans fremtid er å bringe
           ham for retten i Haag.

Kritikerne mener at arrestordren vil gi Gaddafi incentiver til å tviholde på makten siden hans handlingsrom nå er blitt kraftig redusert. Her bør man ta i betraktning at Gaddafi og hans sønn hele tiden har understreket at de vil kjempe til siste slutt. Uten denne standheftigheten ville de unngått intervensjonen som NATO gjennomfører på vegne av FN.

Arrestordren er med å isolere regimet enda mer og forhåpentligvis gi Gaddafis støttespillere i Tripoli noe å tenke på, slik tiltalen mot Milosevic gjorde i Serbia. Det er nemlig ikke særlig fornuftig å satse på en taper som vil være tjent med å holde landet isolert og i konflikt med omverdenen. Dessuten tilsier erfaringene fra blant annet Jugoslavia-tribunalet at de tiltalte politiske lederne før eller senere må regne med å havne i Haag.

Det er en stor fordel at ICC er permanent og at det ikke lenger er nødvendig å etablere særskilte ad hoc-domstoler som den i Nürnberg, Rwanda, det tidligere Jugoslavia og Sierra Leone. Dette gjør det mulig for ICC å gripe inn i en tidlig fase, som nå i Libya, for å forebygge nye overgrep.

Legitimitet
Det er ikke alle i Afrika som fordømmer domstolen, tvert i mot, de synes det er i deres interesse å få dømt krigsforbrytere. Nylig har en gruppe på over 100 afrikanske NGOs oppfordrer Afrika Unionen til å støtte ICCs viktige arbeid mot straffefrihet. De har et godt poeng når de sier at man bør skille mellom militære og rettslige tiltak mot Gaddafis regime. Det bør nemlig være mulig å være en motstander av intervensjonen i Libya uten at man automatisk også diskreditterer ICCs innsats mot straffefrihet.

Klassekampen, som ellers er opptatt av å fremme folkerett og ”FN-sporet”, har i dette tilfellet valgt å kritisere nesten alt FN foretar seg for å beskytte sivile mot Gaddafis regime. Det viktigste synes å være hensynet til statlig suverenitet og ikke-innblanding utenfra, spesielt når denne innblandingen inkluderer vestlige makter. Avisen velger å ignorere det faktum at ICC er en internasjonal domstol, ratifisert av blant andre 30 afrikanske land, men kaller den for et ”instrument for vestlige stormaktsinteresser, med et sterkt ønske om å påvirke konfliktforløp”.   

Det ideelle hadde vært en situasjon i verden der det ikke fantes behov for ICC, men når det ikke er slik, så er det viktig med en domstol som ikke lar forbrytelser som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser forbli ustraffet. Disse forbrytelsene er, som det heter i fortalen til ICC, ”de mest alvorlige forbrytelser som angår det internasjonale samfunn som helhet”.

Nasjonalismens ansikt

«Oppgjøret med fortiden» må også omfatte et oppgjør med nasjonalismen som gjorde folkemordet i Bosnia mulig.

Kronikk i Dagsavisen, 6. juni 2011

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent.

Folkemorderen Ratko Mladic er endelig «hjemme» i Haag. Under et intervju med TV 2-nyhetene 26. mai kalte en pårørende fra Srebrenica ham for et «monster», et ikke uvanlig forsøk på å skape distanse mellom hensynsløse forbrytere og oss vanlige mennesker. Men Mladic var bare et produkt av den ekstreme serbiske nasjonalismen fra 90-tallet. «Oppgjøret med fortiden» må også omfatte et oppgjør med nasjonalismen som gjorde folkemordet i Bosnia mulig. Selv om Krigsforbryterdomstolen i Haag (ICTY) – etter modell fra Nürnberg-prosessene – individualiserer skyldspørsmålet ved å sette individer og ikke nasjoner på tiltalebenken, må vi ikke glemme at «monstrene» ikke var alene. De var faktisk nasjonale ledere og helter. Som den serbiske forfatteren Svetlana Djordjevic påpeker i boken «Helvetesfjellet»: – Massive forbrytelser trenger selvfølgelig massiv støtte, eller i det minste massenes stilltiende samtykke. Forbrytelsene som ble begått i regimets og «serbiskhetens» navn, ble akseptert av en overveiende del av befolkningen.

Det er et paradoks at borgerkriger blir de blodigste krigene. Man skulle tro at vi ville være mer skånsomme når vi kjemper mot våre tidligere naboer, kolleger, fotballkamerater, slektninger osv. Men tvert imot: Når vi først er i fiendskap, har vi mennesker en tendens til å hate dem som står oss nært, mer intenst enn fjerne fiender. Småforskjeller blir plutselig store og dødsviktige.

Før krigen var forholdet mellom de ulike folkegruppene i Bosnia preget av samhold og toleranse. Den høye andelen blandingsekteskap – i byer som Sarajevo og Mostar sies det at den var opptil 40 prosent – er en sterk indikasjon på det. Alle snakket det samme morsmålet, hørte den samme musikken, så de samme tv-programmene, lo av de samme vitsene og leste de samme bøkene. Vennenes etnisitet eller religion var et ikke-tema. Men snart måtte også de fra blandede ekteskap bestemme hva de var og hvilken side de ønsket å stå på. Europa og verden ble tatt på senga da eks-Jugoslavia plutselig ble et åsted for omfattende og bestialske forbrytelser man ikke skulle tro ville finne sted i Europa etter andre verdenskrig. Det som så ut som en demokratiseringsprosess etter kommunismens fall, viste seg å være en gjenfødelse av gammel balkansk nasjonalisme.

Først ute var det serbiske vitenskapsakademiet med sitt beryktede «memorandum». Der tok de et kraftig oppgjør med «ydmykelsen» og «urettferdigheten» serberne hadde blitt utsatt for under Titos Jugoslavia. Løsningen var å samle alle serberne i én stat. Milosevic tok opp tråden og erstattet Titos budskap om «enhet og brorskap» med «ingen skal få slå serbere igjen!» For å realisere drømmen om et Stor-Serbia måtte massene mobiliseres mot de utpekte fiendene. Den bosnjakiske befolkningen, som insisterte på et uavhengig og multietnisk Bosnia, sto i veien for serbernes «Lebensraum». Derfor måtte de og kroater ryddes vekk. Ikke nok med at 70 prosent av Bosnias territorium ble okkupert, det skulle også renskes for ikke-serbere. Dermed folkemord, massakrer, etnisk rensing, konsentrasjonsleire, massevoldtekter og ødeleggelse av kulturarv. Så grusomme måtte forbrytelsene være at selv det internasjonale samfunn ville gi opp ideen om at folkegruppene kunne leve sammen igjen.

Resultatet av vanviddet var tragisk, også for serberne. Milosevic kastet sitt folk ut i ødeleggende kriger mot kroater, bosniere, kosovoalbanere og til slutt også mot den demokratiske verden anført av NATO. Kriger ble tapt, og alle sentrale serbiske ledere havnet til slutt i Haag som folkemordtiltalte. Ingenting å være stolt av. Ekstreme nasjonalister lovet gull og grønne skoger, men det de ga serberne, var: lidelser, nederlag og skam. Nå er det mer liberale krefter som har makten i Serbia. De jobber for å bli kvitt arven etter Milosevic, reparere sitt dårlige omdømme og gjøre Serbia til en del av den siviliserte europeiske familien. Med utleveringen av Mladic er et stort hinder fjernet.

Parallelt med straffeforfølgingen av gårsdagens «helter», bør også nasjonalistenes fortelling utfordres. Dette for å marginalisere dem, bygge ned fiendebilder og bidra til forsoningsprosessen. Når sannheten skal frem, må man ta opp spørsmålet om skyld. Selv om alle parter i Bosnia begikk overgrep og alle krigsforbrytere må straffes, sto serberne for mesteparten (90 prosent, ifølge en beregning fra CIA). Løsningen er ikke å søke tilflukt i slagordet «alle er like skyldige». Tyskerne tok et kollektivt ansvar for holocaust. Ofrenes lidelser ble anerkjent, angeren var genuin og beklagelsen uforbeholden. Samme type oppgjør gjøres i Rwanda gjennom folkedomstoler Gacaca. I Sør-Afrika spilte sannhetskommisjoner en sentral rolle.

Også i Serbia ser vi lovende tendenser. Samme dag som Mladic ble arrestert, viste Serbias statlige tv-kanal (RTS) en sterk dokumentarfilm om folkemordet i Srebrenica. For øvrig har RTS nylig beklaget sin propagandarolle under krigene. Selv om det er nedslående at tusenvis av serbiske nasjonalister protesterer i Serbia og Bosnia mot pågripelsen av mannen de fortsatt ser på som en nasjonal helt, er det langt færre enn da Radovan Karadzic ble pågrepet i 2009. Men å fremme en felles forståelse av krigen er krevende. Å fordele skyld er ikke like lett som å fordele territorier. Man kan ikke kompromisse om sannhet, for eksempel ved å la konkurrerende sannheter møtes halvveis. Derfor er etablering av etterprøvbare fakta som ICTY står for, avgjørende. Selv om mange serbere fortsatt opplever domstolen som «seierherrens justis», er dens rolle uvurderlig – i hvert fall på lang sikt. Reglene for bevisførsel gjør benektelse av fakta vanskelig. Den ubehagelige fortiden må man se i øynene før man lar den forbli fortid. Krigsforbryterdomstolen bidrar primært til å skape rettferdighet gjennom straffeforfølgelse av krigens «monstre». Men den bidrar også til å skrive en historie som må aksepteres, huskes og aldri gjentas. En historie alle må lære av.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Fornekter folkemord

Brennpunkt-dokumentaren ”Byen som kunne ofres” villeder seerne, begår urett mot ofre, og blir kynisk utnyttet av motstandere av humanitære intervensjoner. 

Minerva, 24. mai 2011.

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent. Styremedlem i Den norske Helsingforskomité.

Folkemordet i Srebrenica er ett av de best dokumenterte i historien, men 26. april fikk vi en helt annen historie fra NRK-Brennpunkt, programmet som skal ”fortelle deg ting du bør vite om, men som noen forsøker å skjule”.

Programmet begynner med en påstand om en hemmelig avtale mellom Bill Clinton og Bosnias president Alija Izetbegovic om å ofre Srebrenica og la 5000 muslimer bli slaktet slik at NATO kan ”angripe serbiske mål i hele Bosnia”. Også avslutningen står i stil med åpningssekvensen: ”Izetbegovic har ansvaret for det som skjedde i Srebrenica.” Dette sitatet fra en av kildene fremstår som filmens konklusjon. Med andre ord snur man ting på hodet.

Nyansering?
De som ikke kjenner forholdene i Bosnia vil sitte igjen med et feilaktig inntrykk av en viktig historisk hendelse i Europa. De som forsvarer filmen bruker fraser som: ”Det er viktig å nyansere bildet.” ”På tide at også den andre sida kommer til orde.” ”Journalister har plikt til å utfordre vedtatte sannheter”, og lignende. I beste fall reflekterer dette folks ønske om å være nyanserte og ikke ”ensidige”.

I noen situasjoner er rommet for å ”nyansere” rett og slett ikke der – uansett hvor ubehagelig og urettferdig det måtte føles å legge hele ansvaret for et folkemord bare på ”den ene parten”.

Men virkeligheten er noen ganger slik at det faktisk finnes uskyldige ofre. Så uskyldige at det ikke finnes noen formildende omstendigheter for overgriperne. I noen situasjoner er rommet for å ”nyansere” rett og slett ikke der – uansett hvor ubehagelig og urettferdig det måtte føles å legge hele ansvaret for et folkemord bare på ”den ene parten”. Med dette sier jeg selvsagt ikke at serberne ikke har lidd under krigen i Bosnia. Mitt fokus her er spørsmålet rundt folkemordet i Srebrenica.

I boken "Krigens ære - etnisk krig og den moderne samvittighet" skriver Michael Ignatieff følgende: Der empatien ikke klarer å finne det uskyldige offeret, finner samvittigheten trøst i overfladisk menneskeforakt: ”de er gærne alle sammen”. Brennpunkt går enda lenger enn å relativisere ansvaret. Det er regjeringen i Sarajevo og dens representanter i Srebrenica som fremstår som de virkelige skurkene. 

”Vedtatte sannheter” må gjerne utfordres, selv når de er vedtatt av Haag-domstoler (ICJ og ICTY) og internasjonale granskingskommisjoner, slik tilfellet er med Srebrenica-folkemordet. Men har man ambisjoner om å erklære disse som falske, så bør man i det minste forholde seg til dem. Det gjør ikke filmen. Og stiller seg dermed lagelig til for hugg. 

Faglig kritikk av filmen
Først ute er Aage Borchgrevink fra Den norske Helsingforskomité, som mener at filmen villeder gjennom ”faktafeil, selektiv kildebruk, perifere eksperter og tendensiøse fremstillinger”. Helsingforskomiteen har for øvrig tatt en systematisk gjennomgang av filmen og sendt en klage til Kringkastingsrådet.

Også utenriksjournalist Kjell Arild Nilsen, forfatter av boken ”Milosevic i krig og i Haag” konkluderer med at dokumentaren svikter "grunnleggende premisser for journalistisk metode”, og mener at det er ”pinlig” at filmen vises i statskanalens mest prestisjetunge program. Professor og Balkan-ekspert Svein Mønnesland fokuserer i sin kritikk på filmens selvmotsigelser.

I sitt forsvar av filmen legger NRK vekt på at mange av filmens kilder er muslimske. Problemet er bare det at deres sentrale kilde i filmen, Mirsad Fazlic, har gått kraftig ut mot filmen og tatt avstand fra den: ”Jeg er sjokkert over sluttresultatet etter fire års jobbing med dokumentaren. Filmen er altfor proserbisk og går for langt i å bortforklare massakren i Srebrenica”. Men det virker som dette ikke gjør inntrykk hos NRK og regissør Ola Flyum. Kritikken avfeies lettvint ved å karakterisere uttalelsene for å være ”preget av at han er under press på hjemmebane”. Det er altså bare når de kritiserer filmen at filmens kilder har skjulte motiver. 

Folkemordfornektelse?
Etter å ha blitt utfordret på om de betrakter det som skjedde i Srebrenica som et folkemord, svarte NRK tydelig: ”Ja, det som skjedde i Srebrenica var et folkemord hvor omkring 7500 menn ble massakrert av serbiske styrker.”

Det er bra at NRK erkjenner at folkemord har funnet sted i Srebrenica, men man kan ikke gjøre det uten å samtidig ta avstand fra Brennpunkts dokumentar.

Det er bra at NRK erkjenner at folkemord har funnet sted i Srebrenica, men man kan ikke gjøre det uten å samtidig ta avstand fra Brennpunkts dokumentar. Har man akseptert Haag-domstolens dokumentasjon og premiss om at massakren og folkefordrivelsen var planlagt og utført i den hensikt å skape serbisk rene områder, så faller hele filmprosjektet sammen.

Det sentrale i folkemorddefinisjonen er at forbrytelsene er ”begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan”.

Seere som sitter igjen med inntrykket av at Srebrenica ikke var et folkemord, kan neppe klandres for å ha misforstått filmen. Spesielt ikke når man ser hvordan regissør Ola Flyum selv beskriver filmens holdning i Dagsavisen:

”Mange tenker på Srebrenica som et nytt Holocaust i Europa, der 8.000 ble henrettet. I realiteten var dette en del av omfattende krigshandlinger. Vi viser hvordan Mladic handler som general som skal ta kontroll over et område. (…). For oss framstår dette som en ekstremt kaotisk situasjon, ikke som en planlagt etnisk rensing.”

Disse vanvittige og udokumenterte påstandene, som i filmen kommer via en amerikansk ekspert, kan med rimelighet karakteriseres som folkemordfornektelse.

Filmens konsekvenser
Dette er ikke første gang massakrer og folkemord får sine revisjonistiske historieskrivere, men det er alvorlig når det skjer i beste sendetid i NRK. Selv om folkemordfornektelse ikke er straffbart i Norge, er det helt åpenbart at NRK har begått et alvorlig overtramp i denne saken.  I tillegg til å villede seere, bidrar filmen også til å undergrave Haag-tribunalets arbeid for å fremme sannhet og forsoning. Verst av alt er den urettferdigheten NRK begår overfor ofrene og overlevende fra Srebrenica. Først ble de sviktet av FN som skulle beskytte dem i den ”sikre sonen”. Det er altså FN, og ikke regjeringen i Sarajevo som har ofret byen og dens befolkning. (I 2002 gikk regjeringen i Nederland av på grunn av dette - selv om deres soldater var ledet av en norsk offiser).

På toppen av alt ser man hvordan slike forsøk på historieforfalskninger utnyttes kynisk av ideologiske motstandere av humanitære intervensjoner.

Så ble de sviktet igjen ved at fredsmeglere presset regjeringen i Sarajevo til å gi opp kampen for et samlet og multietnisk Bosnia og akseptere resultatet av etnisk rensing, massakrer og folkemord. Å forfalske deres historie og å fremstille deres slakter, Ratko Mladic, i et positivt lys, er et nytt overgrep og et nytt svik mot dem.

På toppen av alt ser man hvordan slike forsøk på historieforfalskninger utnyttes kynisk av ideologiske motstandere av humanitære intervensjoner. Det var ingen overraskelse at Brennpunkt-dokumentaren ble hyllet i Klassekampen av fredsforsker Ola Tunander i en kronikk 16. mai. Der beskylder han ikke bare regjeringen i Bosnia, men også de kosovoalbanske opprørerne mot Milosevic i 1999 og dagens opprørere mot Gaddafi i Libya, for bevisst ”anvendelse av menneskeoffer” for å få NATO-hjelp.

Når en slik absurd kritikk rettes utelukkende mot de undertrykte og deres ”imperialistiske” hjelpere i vesten, så driver man - tilsiktet eller utilsiktet - med renvasking av brutale tyranner som Milosevic og Gaddafi. Men heldigvis har FN etablert internasjonale domstoler som i tillegg til å straffeforfølge noen av menneskerettighetens største fiender, gjør også tendensiøs historisk revisjonisme vanskeligere. Det er uansett avgjørende at den kritiske norske offentligheten er våken også når NRK svikter.

Vanunu til Norge

25 år med fengsel, isolat og menneskerettighetskrenkelser i Israel. Det er på tide at norske myndigheter tar ansvar for at Mordechai Vanunu får komme til Norge.

Kronikk i magasinet Ny Tid, 13. mai 2011

Om få uker bestemmes det om den israelske fredsaktivisten Modechai Vanunu får lov til å forlate Israel. Etter 25 år i fangenskap, kan hans ønske om et verdig liv i frihet endelig gå i oppfyllelse. For at dette skal skje må imidlertid Norge og andre land bruke ale diplomatiske kanaler for å få Israel til å heve forbudet mot at Vanunu kan forlate landet.

Høy pris
Vi har alle et moralsk ansvar for å bekjempe spredning av atomvåpen og arbeide for at slike våpen avskaffes en gang for alle. Hemmeligholdet rundt atomprogrammer i land som Iran, Nord-Korea, Pakistan og Israel er et stort hinder i kampen mot atomvåpen. Vanunu er en verdensborger som tok ansvar, men som selv måtte betale en høy pris

Som atomtekniker hadde Vanunu kunnskap om Israels program for masseødeleggelsesvåpen. Denne kunnskapen delte han med verden i 1986 og ble straffet med 18 års fengsel. Flere av disse ble holdt i isolat. Selv etter å ha blitt sluppet ut i 2004, har han måttet leve under strenge restriksjoner. Israelske myndigheter har blant annet forbudt ham å snakke med utlendinger eller forlate landet.

I fjor ble Vanunu igjen straffet med total isolasjon i over seksti dager. Dette for å ha snakket med utenlandske journalister og for ha prøvd å reise til Betlehem på julaften. Behandlingen av Vanunu er i strid med flere artikler i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som Israel har ratifisert. Dette gjelder blant annet artikkel 19 om ytringsfrihet, artikkel 21 om bevegelsesfrihet og artikkel 7 om forbud mot nedverdigende behandling. Dette er ikke ”regionens eneste demokrati” verdig.

Norges ansvar Norske myndigheter bør engasjere seg sterkere for at Vanunu skal få leve som en fri mann. I tillegg til å ta opp dette spørsmålet direkte med israelske myndigheter, bør Norge arbeide for at Israel presses også av andre internasjonale institusjoner. Det må kreves av Israel å gi Vanunu utreisetillatelse. Samtidig må norske myndigheter sørge for at han får innreisetillatelse til Norge. Her kan han komme gjennom ordningen for overføringsflyktninger. Alternativt kan han innvilges arbeidstillatelse siden han har et jobbtilbud i Norge. En oppholdstillatelse i Norge kan forhåpentligvis sees på som et viktig moment når israelske domstoler vurderer å forlenge hans frihetsrestriksjoner. Det er flere grunner til hvorfor akkurat Norge bør gripe fatt i denne saken:

Først og fremst fordi Norge har gitt vesentlige bidrag til utvikling av Israels atomvåpen. Dette ble gjort gjennom å levere tjue tonn tungtvann til Israel uten at man sørget for at leveransen ikke ble benyttet til atomvåpenproduksjon. Det bør bety at vi har et særlig ansvar for å engasjere oss for rettighetene til dem som straffes for å ha avslørt Israels atomvåpenprogram, en atombesittelse som klart strider mot formålet til ikke-spredningsavtalen av 1968.

Videre har Vanunu en sterk tilknytning til Norge. Utlendingsdirektoratet (UDI) har allerede slått fast at Vanunu oppfyller vilkårene for flyktningstatus i Norge. Også Utenriksdepartementet (UD) har engasjert seg i kampen for hans utreisetillatelse. Vanunu har mange venner og støttespillere her. Han er blant annet ønsket av Universitetet i Tromsø (UiT) der han har vært æresdoktor siden 2001. Rektor Jarle Aarbakke har tidligere uttalt at Vanunu har et åpent jobbtilbud ved UiT dersom han får utreisetillatelse fra Israel. Vanunu har også blitt tilbudt fribyplass av Norsk PEN og ICORN (The International Cities of Refugee Network).

Dessuten er støtten til Vanunu i tråd med Norges sterke engasjement for menneskerettighetsforkjempere. I både FN og andre internasjonale fora har Norge markert seg som en sterk pådriver for å styrke beskyttelsen av forkjempere for menneskerettigheter. Dette er ifølge regjeringen en hovedprioritering i Norges menneskerettighetspolitikk, og grunnlaget for en resolusjon FNs menneskerettighetsråd vedtok for ca. en måned siden. I resolusjonen understrekes det hvor viktig det er å utvikle konkrete beskyttelsestiltak for slike aktivister.

Meningsløs isolasjonVanunu fortjener all den anerkjennelsen og støtten vi kan gi ham. Han har blitt utsatt for urettmessig behandling for hans heltemodige engasjement for en atomfri verden. Det er totalt uakseptabelt at Israel fortsetter å krenke hans menneskerettigheter, ikke minst med tanke på at han ikke lenger representerer en sikkerhetstrussel for Israel. Vanunu sier at han ikke har mer informasjon å dele med verden, og at Israel følgelig ikke lenger har noe å frykte. Om han hadde hatt slik informasjon, kunne han uansett benyttet internett for å distribuere den. Derfor fremstår det som meningsløst at Israel fortsetter å legge strenge restriksjoner på hans frihet.

Etter at militærjuntaen slapp fredsprisvinner Aung San Suu Kyi fri etter mange år i husarrest, er det på tide at også Israel slipper Vanunu fri. De ser på ham som forræder, men ute i verden er Vanunu en helt og en inspirasjonskilde for mange som drømmer om en atomfri verden. I fjor ble han tildelt Carl von Ossietzky-prisen for hans modige arbeid mot atomopprustning. Men som fredsprisvinner Liu Xiaobo, fikk heller ikke Vanunu lov av sine hjemlands myndigheter til å ta reise ut for å ta imot en internasjonal pris. Dette levner Israel liten ære. Og landet som hvert år deler ut Nobelprisen og som har markert seg sterkt som forsvarer av menneskerettighetsforkjempere bør nå kjenne sin besøkelsestid.


Hedda Bryn Langemyr, fredsaktivist, daglig leder i Norges Fredsråd.

Sylo Taraku, menneskerettighetsaktivist. Jobber til daglig i NOAS. (Red.Anm. Sluttet i NOAS 31. august 2011)

Det må aldri skje igjen

Foto: Sylo Taraku

- 17 år etter folkemordet i Rwanda viste FN handlekraft i Libya og i Elfenbenkysten.
- Ingen despot kan lenger finne tilflukt i statssuverenitetsprinsippet.

VG, 20. april 2011.

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent

I disse dager markerer rwandere at det har gått 17 år siden folkemordet. I løpet av tre måneder våren 1994 ble rundt én million mennesker drept og titusenvis av kvinner voldtatt. De fleste ble slaktet ned med macheter og klubber i sine hjem, på gater, i kirker og på arbeidsplasser. Det ble operert med dødslister, og mange ble drept av sine naboer. Formålet var å utslette tutsiene og moderate hutuer.

Hvordan kunne det skje?
Selv etter å ha besøkt Rwanda og snakket med både ofre og overgripere der, er det vanskelig for meg å forstå hvordan dette kunne skje. Ikke det at jeg ikke har sett nok ondskap i det tidligere Jugoslavia, som jeg flyktet fra på 90-tallet, men omfanget, effektiviteten og brutaliteten i Rwanda-folkemordet overgår vår fatteevne. Like vanskelig er det å forstå hvordan verdenssamfunnet lot dette skje.

"De er bare døde afrikanere", er en klassisk replikk i filmen ”Shooting Dogs”. Den kommer fra en vestlig tv-reporter som forteller om hvordan hun gråt hver dag på jobb i Bosnia, fordi de drepte kvinnene minnet om hennes egen mor, men at rwandiske ofre ikke vekket samme medfølelse. En del av forklaringen for manglende internasjonalt engasjement ligger nok der. Også FN har vist seg fra sin verste side. Massedrapene skjedde rett foran øynene på FN-soldater i Rwanda uten at det ble gjort noe for å forhindre dem. De skjøt hundene som spiste menneskelikene, men hadde ikke mandat til å skyte på dem som gjorde disse menneskene til hundemat.

Som plaster på såret, opprettet FN en internasjonal straffedomstol for Rwanda tilsvarende den for det tidligere Jugoslavia. Og FNs Kofi Annan ba ofrene i Rwanda om unnskylding i en tale i Kigali i mai 1998: “We will not deny that, in their greatest hour of need, the world failed the people of Rwanda”. Å akseptere unnlatelsesskylden er viktig, men ikke særlig nyttig uten at den kombineres med en besluttsomhet om å forhindre en gjentakelse av ”Rwanda” i fremtiden.

Nytt folkemord
Bare ett år etter Rwanda var FN-soldater igjen passive øyevitner til et folkemord. Denne gangen i Srebrenica i Bosnia, en by FN hadde erklært som en ”sikker sone”. Granskinger i ettertid har blant annet vist at de nederlandske styrkene var faktisk under kommando av en norsk offiser, som angivelig ikke avbrøt sin ferie mens rundt 7000 mennesker som FN skulle beskytte ble massakrert. Snart sto Kosovo for tur. Nye folkefordrivelser og massakrer var i gang i 1999, men her sa NATO stopp og tok grep på egen hånd.

Feilgrepene og unnfallenheten i Rwanda, Bosnia og Kosovo har satt dype spor i FN. Etter Kosovo-krigen stilte Kofi Annan følgende spørsmål til generalforsamlingen: hvis humanitær intervensjon er i strid med suverenitetsprinsippet, hvordan skal vi reagere på forbrytelser mot menneskeheten?

Denne utfordringen ble fulgt opp og resulterte i etableringen av doktrinen ”Reponsibility to protect” som sier at verdenssamfunnet - som siste utvei - har et ansvar for å intervenere gjennom bruk av makt for å beskytte sivilbefolkningen mot grove overgrep.

Heder til FN
Det var nettopp denne normen som av FN ble brukt for å begrunne innføringen av flyforbudssonen over Libya. Gaddafi la opp til et blodbad i millionbyen Benghazi, men både byen og folkeopprøret ble reddet i siste minutt. FN viste besluttsomhet også i Elfenbenskysten der de har bidratt til arrestasjonen av president Laurent Gbagbo som angrep både sivilbefolkningen og FN-styrker.

Selv om disse to konfliktene er langt fra over, fortjener FN applaus for sin handlekraft. Ingen despot kan lenger finne tilflukt i statssuverenitetsprinsippet. Det er folk som trenger beskyttelse, ikke regimer som truer dem. At vi ikke alltid har lykkes med humanitære intervensjoner (Irak og Afghanistan var for øvrig ikke humanitære intervensjoner) må ikke bety at vi må bli passive tilskuere når vi står overfor (potensielle) humanitære kriser.

I filmen ”Hotel Rwanda” risikerer hovedpersonen sitt liv for å redde uskyldige sivile. Hans desperate spørsmål til en vestlig fotograf om hvorfor verden ikke intervenerer ble besvart slik: ”når folk ser disse bildene vil de si ’herregud så forferdelig’, og så gå og spise sin middag”. Heldigvis sier ikke dette alt om oss. Forbrytelser mot menneskeheten er forbrytelser mot meg og deg, derfor må vi aldri la Rwanda og Srebrenica skje igjen.

Ikke svikt libyerne

Når både opposisjonen i Libya og Den arabiske ligaen ber om innføring av en flyforbudssone over Libya, blir det vanskeligere å være en kategorisk motstander av et slikt tiltak.

Kronikk i Klassekampen, 15. mars 2011.
(Bomber i Libya: vårt ansvar).

Av Sylo Taraku, statsviter og menneskerettighetsaktivist.

Internasjonale fordømmelser og sanksjoner har ikke virket. Gaddafi fortsetter å angripe sin egen befolkning blant annet med bombefly. Det fransk-britiske initiativet til en flyforbudssone over Libya får massiv støtte i Midtøsten, men blir karakterisert som ”malplassert” av Klassekampens lederartikkel 9. mars. Premissene for avisens motstand mot dette tiltaket er feilaktige og argumentasjonen spekulativ.

Lederartikkelen som er signert av redaktør Bjørgulv Braanen, deler opinionen i Midtøsten i to: på den ene siden ”den demokratiske opinionen som advarer mot militær intervensjon”, og på den andre siden Vestens ”klientstater” i Golfen som krever en slik inngripen. Dette virkelighetsbildet blir forsøkt bekreftet gjennom en forsideartikkel samme dag der det heter at ”arabiske intellektuelle advarer mot innblanding i Libya”. Artikkelen dreier seg om tre personer hvorav den ene sier at ”det ikke kan utelukkes at utviklingen i Libya vil kreve inngripen fra omverdenen”. Forsiden kunne sett annerledes ut hvis Klassekampen hadde valgt å vise til en appell fra en langt større gruppe prominente arabiske intellektuelle som sammen med 200 organisasjoner fra 18 arabiske land krever en rask innføring av flyforbudssone over Libya for å beskytte sivile mot ytterligere overgrep. På lørdag ble denne appellen fulgt opp av en unison arabisk liga. Ligaens generalsekretær, den egyptiske diplomaten Amr Moussa, understreket at flyforbud er ment som et humanitært tiltak for å beskytte sivile, og ikke som en militær inngripen.

Klassekampens spekulasjoner om at Vesten vil bruke enhver konflikt som en ”propagandaanledning” for at NATO skal gripe inn, og at gulfstatene ser støtten til flyforbudet som ”et middel til å videreføre sin rolle som klientstater for USA og Vesten”, fortjener ikke ytterligere kommentarer.  Spørsmålet som bør diskuteres nå er hvordan det internasjonale samfunn, inkludert NATO og Norge, bør respondere på anmodningen fra den arabiske verden og opposisjonen i Libya om flyforbudssone.

Det er viktig å huske på at det er tale om en begrenset humanitær intervensjon, og ikke en invasjon som den i Afghanistan eller Irak. Krigen i Afghanistan var som kjent autorisert av FNs sikkerhetsråd som et ledd i krigen mot internasjonal terrorisme, mens den folkerettsstridige forkjøpskrigen i Irak først og fremst ble begrunnet med trusselen fra masseødeleggelsesvåpen.

Det finnes ingen klare kriterier for innføring av flyforbudssoner eller andre former for humanitære intervensjoner, men på 90-tallet viste FNs sikkerhetsråd vilje til å autorisere bruk av militær makt for å stoppe grove overgrep mot sivile og muliggjøre humanitær bistand. Flyforbudet over deler av Irak (1991-2003) bidro til å beskytte kurdere i nord og sjiaene i sør. I Bosnia begrenset flyforbudssonen (1993-1995) bombingen av sivile fra lufta, men hindret dessverre ikke folkemordet i Srebrenica, som skjedde foran øynene på FN-soldater. Intervensjonen i Somalia i 1993 var totalt mislykket. I Haiti derimot bidro intervensjonen i 1994 til å stoppe overgrepene, gjeninnsette den demokratisk valgte presidenten og til å sikre fred i landet.

I både Rwanda og i Kosovo, som jeg flyktet fra, forelå det klare grunner for humanitær intervensjon, men FN maktet ikke å reagere på en adekvat måte på grunn av uenighet i sikkerhetsrådet. Som kjent intervenerte NATO på egen hånd i Kosovo i 1999, og tolket det som å være i samsvar med FNs resolusjoner 1160, 1199 og 1203. På denne måten bidro NATO til å utvikle en sedvanerett som åpner for ensidige humanitære intervensjoner når FN er fastlåst i møte med en situasjon der nødvendigheten for å intervenere humanitært er åpenbar. Det er viktig at doktrinen om humanitære intervensjoner holdes i live, selv om ikke alle internasjonale operasjonene har vært like vellykkede.

Innføring av en flyforbudssone over Libya kan bidra til å forebygge menneskelige lidelser, redusere Gaddafis militære overlegenhet vis-à-vis opposisjonen samt bedre forholdene mellom Vesten og den arabiske verden. Forutsetningen er at dette gjøres på en ryddig og varsom måte, og i samarbeid med Den arabiske liga.  

Opposisjonen i Libya ønsket i utgangspunktet ikke innblanding utenfra, men innser behovet for assistanse. Men det er kompliserende dersom iverksettelse av flyforbudet forutsetter et offensivt angrep for å sette Libyas luftforsvar ut av spill, slik vestlige militære ledere hevder. Dette kan av mange bli oppfattet som en aggressiv innblanding. Som forsvarsanalytiker John Berg skriver i et innlegg i Klassekampen 9. mars, så er det en gåte hvorfor et offensivt militært angrep sees som en forutsetning all den tid en slik fremgangsmåte ikke ble valgt i forbindelse med flyforbudssonene i Bosnia og Irak. I begge tilfeller var de militære tapene minimale. Manglende vilje til å håndheve flyforbudet med en viss risiko for egne tap kan undergrave tiltakets legitimitet i Libya og i Midtøsten. Berg mener at Vesten bør sparke ballen tilbake til araberne ved å vise til at dette kan de klare selv, men den libyske analytikeren Wahid Burshan sier til Al-Jazeera at libyerne ikke føler seg trygge på at Den arabiske ligaen alene vil kunne håndtere dette på en god måte.

Selv om det er mange dilemmaer knyttet til innføringen av en flyforbudssone, er det bemerkelsesverdig at det humanitære perspektivet er helt fraværende i Klassekampens lederartikkel, som om flyforbudet handler om alt annet enn å hindre menneskelige lidelser.

Håpet må være at overgrepene mot sivile i Libya ikke eskalerer, og at det ikke blir nødvendig for det internasjonale samfunnet å bruke offensiv makt. Men om det skulle bli nødvendig, så bør man være forberedt på å handle før det blir for sent. Når et regime utsetter sitt eget folk for grove overgrep, opphører regelen om statssuverenitet. Libyerne må ikke sviktes slik blant annet bosnierne og rwanderne ble det på 1990-tallet.