Det må aldri skje igjen

Foto: Sylo Taraku

- 17 år etter folkemordet i Rwanda viste FN handlekraft i Libya og i Elfenbenkysten.
- Ingen despot kan lenger finne tilflukt i statssuverenitetsprinsippet.

VG, 20. april 2011.

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent

I disse dager markerer rwandere at det har gått 17 år siden folkemordet. I løpet av tre måneder våren 1994 ble rundt én million mennesker drept og titusenvis av kvinner voldtatt. De fleste ble slaktet ned med macheter og klubber i sine hjem, på gater, i kirker og på arbeidsplasser. Det ble operert med dødslister, og mange ble drept av sine naboer. Formålet var å utslette tutsiene og moderate hutuer.

Hvordan kunne det skje?
Selv etter å ha besøkt Rwanda og snakket med både ofre og overgripere der, er det vanskelig for meg å forstå hvordan dette kunne skje. Ikke det at jeg ikke har sett nok ondskap i det tidligere Jugoslavia, som jeg flyktet fra på 90-tallet, men omfanget, effektiviteten og brutaliteten i Rwanda-folkemordet overgår vår fatteevne. Like vanskelig er det å forstå hvordan verdenssamfunnet lot dette skje.

"De er bare døde afrikanere", er en klassisk replikk i filmen ”Shooting Dogs”. Den kommer fra en vestlig tv-reporter som forteller om hvordan hun gråt hver dag på jobb i Bosnia, fordi de drepte kvinnene minnet om hennes egen mor, men at rwandiske ofre ikke vekket samme medfølelse. En del av forklaringen for manglende internasjonalt engasjement ligger nok der. Også FN har vist seg fra sin verste side. Massedrapene skjedde rett foran øynene på FN-soldater i Rwanda uten at det ble gjort noe for å forhindre dem. De skjøt hundene som spiste menneskelikene, men hadde ikke mandat til å skyte på dem som gjorde disse menneskene til hundemat.

Som plaster på såret, opprettet FN en internasjonal straffedomstol for Rwanda tilsvarende den for det tidligere Jugoslavia. Og FNs Kofi Annan ba ofrene i Rwanda om unnskylding i en tale i Kigali i mai 1998: “We will not deny that, in their greatest hour of need, the world failed the people of Rwanda”. Å akseptere unnlatelsesskylden er viktig, men ikke særlig nyttig uten at den kombineres med en besluttsomhet om å forhindre en gjentakelse av ”Rwanda” i fremtiden.

Nytt folkemord
Bare ett år etter Rwanda var FN-soldater igjen passive øyevitner til et folkemord. Denne gangen i Srebrenica i Bosnia, en by FN hadde erklært som en ”sikker sone”. Granskinger i ettertid har blant annet vist at de nederlandske styrkene var faktisk under kommando av en norsk offiser, som angivelig ikke avbrøt sin ferie mens rundt 7000 mennesker som FN skulle beskytte ble massakrert. Snart sto Kosovo for tur. Nye folkefordrivelser og massakrer var i gang i 1999, men her sa NATO stopp og tok grep på egen hånd.

Feilgrepene og unnfallenheten i Rwanda, Bosnia og Kosovo har satt dype spor i FN. Etter Kosovo-krigen stilte Kofi Annan følgende spørsmål til generalforsamlingen: hvis humanitær intervensjon er i strid med suverenitetsprinsippet, hvordan skal vi reagere på forbrytelser mot menneskeheten?

Denne utfordringen ble fulgt opp og resulterte i etableringen av doktrinen ”Reponsibility to protect” som sier at verdenssamfunnet - som siste utvei - har et ansvar for å intervenere gjennom bruk av makt for å beskytte sivilbefolkningen mot grove overgrep.

Heder til FN
Det var nettopp denne normen som av FN ble brukt for å begrunne innføringen av flyforbudssonen over Libya. Gaddafi la opp til et blodbad i millionbyen Benghazi, men både byen og folkeopprøret ble reddet i siste minutt. FN viste besluttsomhet også i Elfenbenskysten der de har bidratt til arrestasjonen av president Laurent Gbagbo som angrep både sivilbefolkningen og FN-styrker.

Selv om disse to konfliktene er langt fra over, fortjener FN applaus for sin handlekraft. Ingen despot kan lenger finne tilflukt i statssuverenitetsprinsippet. Det er folk som trenger beskyttelse, ikke regimer som truer dem. At vi ikke alltid har lykkes med humanitære intervensjoner (Irak og Afghanistan var for øvrig ikke humanitære intervensjoner) må ikke bety at vi må bli passive tilskuere når vi står overfor (potensielle) humanitære kriser.

I filmen ”Hotel Rwanda” risikerer hovedpersonen sitt liv for å redde uskyldige sivile. Hans desperate spørsmål til en vestlig fotograf om hvorfor verden ikke intervenerer ble besvart slik: ”når folk ser disse bildene vil de si ’herregud så forferdelig’, og så gå og spise sin middag”. Heldigvis sier ikke dette alt om oss. Forbrytelser mot menneskeheten er forbrytelser mot meg og deg, derfor må vi aldri la Rwanda og Srebrenica skje igjen.