EU bør få fredsprisen

- EU har hatt en avgjørende betydning for demokratiutviklingen på Balkan.
- I tillegg til anerkjennelsen, kan fredsprisen oppmuntre EU til å styrke sitt fredsarbeid, skriver Sylo Taraku, som selv har bakgrunn fra Kosovo.


Selv om EU-prosjektet er bygget på et ønske om fred og samarbeid, har ikke unionen alltid mestret rollen som fredsskaper ved konflikter. På 90-tallet framstod EU som uforberedt på å håndtere store kriser i sin bakgård. Da Balkan stod i flammer måtte USA igjen komme Europa til unnsetning; først gjennom å presse fram Dayton-avtalen, som gjorde slutt på Bosnia-krigen, så ved å lede NATO-intervensjonen som tvang Milosevic ut av Kosovo. Når det virkelig gjelder, er USAs handlekraft helt overlegen. Men i tiden etter har det vært et konstruktivt og dedikert EU som har vist evne til «å vinne freden» på Balkan, og forebygge konflikter før det er for sent.

Eksemplet Makedonia. Våren 2001 var Makedonia åsted for noe som så ut som «beretningen om en varslet krig». Nok en gang handlet det om en stor minoritet som ikke følte seg hjemme i en ny stat, denne gangen etniske albanere i «makedonernes stat». Konflikten utartet i kjent Balkan-stil, med ingredienser som kyniske gerilja-angrep, vilkårlige bombeangrep på landsbyer, massakrer og mennesker på flukt. Snart skulle Makedonia rustes opp med nye kamphelikoptre fra Ukraina, og potensialet for regional eskalering var stort. Jeg jobbet selv den gangen i Helsingforskomiteen, og var til stede i landet for å undersøke situasjonen. De jeg snakket med virket veldig pessimistiske: Krig var uunngåelig, det ville gå som i Bosnia eller Kosovo.

Heldigvis tok de feil. Makedonia unngikk full krig, og har overlevd som en fungerende multietnisk stat. Men uten en rask og solid reaksjon fra EU, hadde dette neppe vært mulig. Ikke bare var EU den ledende drivkraften bak Ohrid-avtalen, men fulgte også opp med en omfattende stabiliserings- og assosieringsprosess: EUs Marshall-hjelp til Balkan.

Bredt register. I sitt fredsarbeid har EU et bredt register av virkemidler å spille på, men i den europeiske konteksten er det ingenting som virker bedre enn det såkalte «kondisjonalitetsprinsippet» – å stille betingelser for å bli integrert i EU. For Balkan-landene har EU en enorm tiltrekningskraft. I tillegg til sikkerhetsmessige og økonomiske fordeler, er også identitetspolitikk viktig. Balkan-landene og EU deler oppfatningen om at denne delen av Europa tilhører den «europeiske familien». Og EU-medlemskap sees på som premien man får etter hardt reformarbeid. For de fleste nordmenn kan det være vanskelig å sette seg inn i hva det vil si å skulle bygge et samfunn og demokrati fra bunnen av, spesielt når utgangspunktet er ødelagt infrastruktur, sterke etniske motsetninger, svake institusjoner, fattigdom, utbredt korrupsjon og vanstyre, inkludert brudd på menneskerettighetene. Derfor har EUs krav om minoritetsrettigheter og regionalt samarbeid, kombinert med omfattende bistand og gode handelsavtaler, vært spesielt viktige.

Selv om mye arbeid gjenstår, er situasjonen i dag radikalt annerledes enn for noen få år siden. Slovenia er allerede EU- medlem, Kroatia og Makedonia er som kandidatland snart inne, og Serbia, Montenegro og Albania har søknader liggende på EUs bord. Bosnia er også sakte, men sikkert på vei. Like så med landet jeg flyktet fra på 90-tallet, Kosovo, hvor EU – i Alfred Nobels ånd – driver med fredsbygging hver dag.

Demokratier kriger aldri med hverandre, sa Torbjørn Jagland under sin siste Nobel-tale. Dette er sant, så lenge vi snakker om konsoliderte demokratier. Det vil være en illusjon å tro på en bærekraftig fred på vest-Balkan uten fullverdig integrasjon i EU. Unionen har vist sin kraft som bevarer av folkestyre i Europa: De tidligere diktaturene Hellas, Portugal og Spania har vært stabile demokratier innenfor unionens ramme, og samme utvikling ses i de sentral- og østeuropeiske landene som kom med i 2004 og 2008. EU tydeliggjør også hvordan demokratisk konsolidering og fred hører sammen: I dag er det utenkelig at noen av disse landene skulle gå til krig mot hverandre. Like utenkelig er det at grensekonflikten mellom Slovenia og Kroatia vil løses ved våpenbruk.

Velfortjent pris. Når et historisk unikt fredsprosjekt som EU lykkes, så er det i seg selv verdt en fredspris. EUs omfattende fredsarbeid på Balkan og andre steder i verden er dypt forankret i unionens egne verdier. I kraft av å være en god rollemodell har EU blitt en troverdig fredsaktør og menneskerettighetsforkjemper. Makedonia er en viktig suksesshistorie, men EU har hatt avgjørende betydning for demokratiutviklingen i hele Sørøst-Europa. EU må fortsatt kritiseres og møtes med store forventninger. Men en fredspris vil være en velfortjent anerkjennelse, som også vil oppmuntre og forplikte EU til å bli en mer slagkraftig global forkjemper for fred og demokrati.

Av Sylo Taraku, statsviter og menneskerettighetsaktivist.

Denne kronikken sto på trykk i VG 10. januar 2011.