Av Sylo Taraku, statsviter og menneskerettighetsaktivist
Heming Olaussen ønsker ikke å anerkjenne EUs betydning for fred i Europa, men både intensjonene med EU og resultatene i ettertid taler for seg selv. Europa har vært opphavet til begge verdenskriger, men nå er det utenkelig med kriger internt i Europa. Etter å ha lykkes i å inkludere flere tidligere østblokkland i unionens fredsfellesskap, gjøres det nå en iherdig innsats for å inkludere også Europas urolige hjørne, Balkan.
Proteksjonistisk? Olaussens hovedkritikk går ut på at EU er proteksjonistisk og urettferdig mot verden utenfor: de fattige afrikanske land som utnyttes, flyktninger som stenges ute og FN som undergraves.
EU står for mesteparten av utviklingshjelpen i verden; noe som er et viktig element i fredsbygging. For å unngå et evig giver-mottakerforhold, har EU gjort frihandel og handelsavtaler til et viktig virkemiddel i fattigdomsbekjempelse. Bortsett fra våpen har utviklingsland fått fri tilgang til EUs marked for alle produktene sine.
Man kan være uenig i enkelte liberaliseringskrav fra EUs side i EPA-avtalene, men det er høyst urimelig å karakterisere EUs tilnærming som ”aggressiv og konfliktskapende” samt å beskylde unionen for å ”plyndre” Afrikas havstrekninger for fisk. Hovedbildet er at EU har en aktiv Afrika-politikk som fremmer både fred og utvikling på kontinentet.
Også når det gjelder migrasjonsspørsmål, ønsker EU et tettere samarbeid med afrikanske land. Migrasjon henger tett sammen med utvikling. Den spontane økningen av asylankomster fra Tunisia til Italia nylig er et eksempel på behovet for multilateralt samarbeid for å finne bærekraftige løsninger. Det er viktig at Europa fortsatt gjøres tilgjengelig for folk som flykter fra forfølgelse, samtidig som man må hindre at asylinstituttet brukes som en migrasjonskanal.
Olaussen forsøker å diskreditere EU gjennom bruk av tilfeldige sitater her og der. Eksempelvis trekker han frem en uttalelse fra Det europeiske flyktningrådet (ECRE) som kritiserer EUs asylpolitikk. Jeg har selv verv i ECRE, og har skrevet kritiske artikler om Dublin-avtalen blant annet i tidsskriftet Premiss som utgis av Ungdom mot EU. Som jeg skriver i VG-kronikken min 10. januar, så bør EU fortsatt kritiseres og møtes med store forventninger. Men igjen er det store bildet at Genève har nærmest kommet i skyggen av Brussel når det gjelder initiativer for å fremme en mer rettighetsbasert asylpolitikk i Europa. Og EU er eksemplarisk også når det gjelder vektleggingen av multilaterale løsninger innenfor rammene av FN, noe som understrekes også i Lisboa-traktaten (art. 21).
Velfortjent. Blant dem som hittil har fått fredsprisen finner vi alt fra klimaaktivister som Wangari Maathai til organisasjoner som FN. Det er mye man kan kritisere FN for, men fredsprisen var velfortjent. Ved siden av FN er det ingen annen organisasjon som har gjort mer for ”forbrødring, nedrustning og fredskongresser” enn EU. Derfor er det på tide at Nobelkomiteen anerkjenner også EUs innsats.
