Voldtekt i krig

Årets fredsprisutdeling bør inspirere til økt innsats mot voldtekt som krigsvåpen.

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent. Medlem i LIM-nettverket. 
  

Det viktigste formålet med årets fredsprisutdeling har ifølge Torbjørn Jagland vært å skape mer oppmerksomhet rundt det at voldtekt mot kvinner er blitt krigsvåpen i mange konflikter, og at kvinner må spille en viktigere rolle i fredsbygging.
FN-opprettede domstoler for det tidligere Jugoslavia og Rwanda på 1990-tallet skrev historie da de for første gang anerkjente voldtekt som en straffbar internasjonal forbrytelse på lik linje med andre krigsforbrytelser. Dette ville ikke ha skjedd uten den økte internasjonale oppmerksomheten dette fenomenet har fått de siste ti årene.

Krigsforbrytelser
I saken mot R. Kovac, D. Kunarac og Z. Vukovic (som har sonet sin straff i Norge) gir dommen et innblikk i helvetet bosnjakiske kvinner opplevde i byen Foca i 1992. Da bosnisk-serbiske styrker erobret byen skilte de mennene fra kvinner og barn. De sistnevnte ble samlet i skoler, sportshaller og private hus som i praksis ble rene voldtektsleire. Der ble kvinner og jenter helt ned til 12 års alderen holdt som sexslaver - voldtatt, torturert, mishandlet, tvunget til å danse nakne for soldatene osv.

Slike systematiske massevoldtekter er blitt brukt som ledd i en strategi for etnisk rensing. Et av målene er å ydmyke kvinner i den grad at deres minner om hjemstedet assosieres med skam og ekstrem redsel, slik at kvinnene og deres familier ikke vender tilbake. Også tvungne svangerskap inngår i strategien. Dommen mot Kunurac poengterer dette: “…Videre hånte du offeret ved å be de andre soldatene vente på tur mens du voldtok henne, ved å le av henne mens hun ble voldtatt av de andre soldatene, og endelig ved å si at hun skulle bære serbiske barn uten å vite hvem faren var.”

Tvungne svangerskap gjør også at kvinnens ydmykelse og lidelser varer hele livet. Gjennom barnet vil kvinnen bli minnet om overgrepene. Den prisbelønte bosniske filmen Grbavica skildrer på en gripende måte hvordan kvinner som har født barn som resultat av massevoldtekter under krig forsøker å bære på hemmeligheten og kjemper for å gå videre i livet.

Det er viktig å understreke at alle parter i eks-Jugoslavia i større eller mindre omfang begikk overgrep under krigene, inkludert voldtekt. I Rwanda ble voldtekt brukt som et middel til å utrydde hele tutsi-befolkningen. I livstidsdommen mot Jean-Paul Akayesu heter det at voldtektene var "et ledd i prosessen med å ødelegge tutsiene som gruppe – en ødeleggelse av deres sinn, av deres livsvilje, og av livet selv".

Milepæler i internasjonal rettshistorie
Gjennom historien har kvinner blitt ansett som en del av mannens eiendom det var legitimt av krigsherrene å erobre. I en pressemelding i forbindelse med Akayesu-saken uttalte dommer Pillay ved Rwanda-tribunalet følgende: "We want to send out a strong message that rape is no longer a trophy of war”.

De ovennevnte dommene er milepæler i internasjonal rettshistorie. På den annen side er disse dommene bare en dråpe i havet. Det finnes titusenvis av voldtektsofre på Balkan og hundretusenvis i Afrika, men de dømte er svært få. Straffefriheten etter konfliktene i Kongo og Sudan er et spesielt stort problem. Det tragiske når det gjelder Liberia er at voldtektene fortsatte i stor skala også etter borgerkrigen var over. Men det positive er at både myndighetene i landet og det sivile samfunnet har tatt tak i situasjonen. To kvinner har vært helt sentrale i den forbindelse: landets president Ellen Johnson-Sirleaf og aktivisten Leymah R. Gbowee – begge fredsprisvinnere for 2011.

Krig mot voldtekt
Presidenten lanserte sin krig mot voldtekt i fjor ved å fortelle at også hun var et offer for seksualisert vold. Lover som gir kvinnene er sterkere vern har blitt innført, og det finnes lokale domstoler som kjører saker kun mot seksuell vold. Dette er veien å gå. Internasjonale domstoler er ikke ment å erstatte nasjonale domstoler, men å utfylle dem. Nasjonale rettsoppgjør kan ofte være bedre egnet til å fremme sannhet, skape rettferdighet og forsoning samt endre holdninger lokalt.  

Et av problemene med hensyn til straffefrihet og manglende kunnskap om omfanget av voldtektsovergrepene, er at mange kvinner tier om overgrepene. De kan være redde for represalier fra overgriperne, som ofte går ustraffet rundt, men mest prekær er skamfølelsen og redselen for reaksjonene fra familien og omgivelsene. Derfor er åpenheten Johnson-Sirleaf bidar til i Liberia et viktig eksempel.

Med årets fredsprisutdeling kombinerer Nobelkomiteen anerkjennelsen av kvinners lidelser i krig med en anerkjennelse av deres viktige rolle i fredsbyggingsarbeidet. Leymah R. Gbowee og Tawakkol Karman er fortellinger om kvinnelige aktivister som stod i spissen for folkelige opprør mot undertrykkende regimer i sine respektive land. Ellen Johnson-Sirleaf er en fortelling om et kvinnelig overgrepsoffer som ble president. Dette er langt fra selvfølgeligheter i ekstremt mannsdominerte land som Liberia og Jemen. Slike fortellinger bidrar til å korrigere bildet av kvinner som utelukkende ofre i krig.

Håpet må være at fredsprisen inspirerer til økt innsats nasjonalt og internasjonalt mot voldtekt i konfliktsituasjoner. Kvinner skal ikke lenger være fritt vilt i krig. Systematiske voldtekter er nå anerkjent som forbrytelser mot menneskeheten. Dette betyr at de ikke lenger er bare lokale anliggender, men angår menneskeheten som helhet. Bekjempelsen av voldtekt i krig krever derfor både lokal og global innsats.

En forkortet versjon av denne kronikken var på trykk i VG 13. oktober 2011.

Vil EU få fredsprisen?

På fredag skal Den norske Nobelkomiteen kunngjøre hvem som blir tildelt Nobels fredspris for 2011. Det spekuleres om mulige kandidater. Selv holder jeg en knapp på EU.

Det er flere verdige kandidater i år også, men objektivt sett har ingen global aktør ved siden av FN betydd mer for fred i verden enn EU. Derfor håper jeg at EU vil være den ”interessante” prismottakeren Nobelkomiteens leder Torbjørn Jagland varslet om. Argumentene i favør av en nobelpris til EU er tungveiende:

Et vellykket fredsprosjektEt vellykket historisk fredsprosjekt som EU fortjener i seg selv fredsprisen. Både intensjonene med EU og resultatene i ettertid taler for seg selv. Europa har vært opphavet til begge verdenskrigene, mens det nå er nærmest utenkelig med krig innad i Europa.

Unionen har vist sin kraft som bevarer av folkestyret i Europa: De tidligere diktaturene Hellas, Portugal og Spania er nå stabile demokratier innenfor unionens ramme, og vi ser den samme utviklingen i de sentral- og østeuropeiske landene som kom med i 2004 og 2008.

EU tydeliggjør også hvordan demokratisk konsolidering og fred hører sammen: I dag er det utenkelig at for eksempel Frankrike og Tyskland skulle gå til krig mot hverandre. Like utenkelig er det at grensekonflikten mellom Slovenia og Kroatia vil bli forsøkt løst ved våpenbruk.

Fresbygging på BalkanEtter å ha lyktes i å inkludere flere tidligere østblokkland i unionens fredsfellesskap, foregår det nå en iherdig innsats for å inkludere også Europas urolige hjørne, Balkan. I sitt fredsarbeid har EU et bredt register av virkemidler å spille på, men i den europeiske konteksten er det ingenting som virker bedre enn det såkalte «kondisjonalitetsprinsippet» – å stille betingelser for å bli integrert i EU. EUs krav om minoritetsrettigheter og regionalt samarbeid, kombinert med omfattende bistand og gode handelsavtaler, har vært spesielt viktige.

For Serbia og andre land på Balkan har EU en enorm tiltrekningskraft. I tillegg til sikkerhetsmessige og økonomiske fordeler, er det også identitetspolitisk viktig: Balkan-landene og EU deler oppfatningen om at denne delen av Europa tilhører den «europeiske familien».

Uavhengig av integrasjonsprosessene, har EU hatt en avgjørende betydning for demokratiutvikling på Balkan. Tidlig på 90-tallet framstod EU som uforberedt på å håndtere store kriser i sin bakgård. Men etter hvert har et dedikert EU vist evne til «å vinne freden» på Balkan, og forebygge konflikter før det er for sent. En klar suksesshistorie i så måte er Makedonia, som unngikk full krig og overlevde som en fungerende multietnisk stat. Uten en rask og solid reaksjon fra EU hadde dette neppe vært mulig.

I Bosnia og Kosovo driver EU med fredsarbeid i Alfred Nobels ånd hver dag. Mange positive reformer og tiltak på Balkan skjer takket være EU. Ett aktuelt eksempel: Folkemorderen Ratko Mladic hadde neppe blitt utlevert til krigsforbrytertribunalet i Haag hadde det ikke vært for at EU presset Serbia til å gjøre det.

En global fredsaktør EU har engasjert seg sterkt i flere konfliktområder, både som fredsmekler og som fredsbygger i postkonfliktsituasjoner. EUs omfattende fredsarbeid er dypt forankret i unionens egne verdier. I kraft av å være en god rollemodell har EU blitt en troverdig fredsaktør og menneskerettighetsforkjemper. EU står for mesteparten av utviklingshjelpen i verden; noe som er et viktig element i fredsbygging. For å unngå et evig giver-mottakerforhold, har EU gjort frihandel og handelsavtaler til et viktig virkemiddel i fattigdomsbekjempelse. Bortsett fra våpen har utviklingsland fått fri tilgang til EUs marked for alle produktene sine.

EU stiller ikke betingelser bare til potensielle medlemsland, men har gjort respekt for menneskerettigheter til et sentralt krav i alle samarbeidsavtaler med tredje land. I de situasjoner der tidligere fredsprisvinner FN er forhindret fra å ta opp menneskerettigheter med enkelte land, utfyller EU denne rollen.

Nobelkomiteeen vil ved en slik prisutdeling understreke viktigheten av ”internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid”, som var sentralt i Alfred Nobels testamente. De vil også følge opp de senere års tradisjon for å vektlegge sammenhengen mellom miljø og fred.

EU er eksemplarisk når det gjelder vektleggingen av multilaterale løsninger innenfor rammene av FN, noe som understrekes også i Lisboa-traktatens art. 21. Miljø er ett av områdene der EU fremmer forpliktende samarbeid. Organisasjonen er en primus motor for et bedre globalt miljø - ifølge Europabevegelsen kommer mellom 80 og 90 prosent av norsk miljølovgivning fra EU gjennom EØS-avtalen.

En viktig anerkjennelse
EU må fortsatt kritiseres og møtes med store forventninger. For eksempel blir ikke EUs sterke potensial som fredsaktør utnyttet fullt ut. Derfor er det viktig at fredsprisen fortsatt sees på som et instrument for å oppmuntre og forplikte til videre innsats, og ikke bare som en anerkjennelse for tidligere meritter.

En av Nobelkomiteens største forsømmelser er at EU ikke har fått noen fredspris, uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre i en hilsen til Europabevegelsens landsmøte i mars i år. Dette er jeg helt enig i. Det er uheldig dersom den norske EU-debatten i praksis har diskvalifisert EU fra en seriøs vurdering fra Nobelkomiteens side. Det må være mulig å være motstander av norsk medlemskap i EU uten at man samtidig ignorerer EUs viktige bidrag til fred. Ved siden av FN er det ingen annen organisasjon som har gjort mer for ”forbrødring, nedrustning og fredskongresser” enn EU. Derfor er det på tide at Nobelkomiteen anerkjenner også EUs innsats.

Denne kronikken ble publisert i nyemeninger.no 5. oktober 2011. En forkortet utgave ble trykket i Dagsavisen 7. oktober.