Ikke svikt libyerne

Når både opposisjonen i Libya og Den arabiske ligaen ber om innføring av en flyforbudssone over Libya, blir det vanskeligere å være en kategorisk motstander av et slikt tiltak.

Kronikk i Klassekampen, 15. mars 2011.
(Bomber i Libya: vårt ansvar).

Av Sylo Taraku, statsviter og menneskerettighetsaktivist.

Internasjonale fordømmelser og sanksjoner har ikke virket. Gaddafi fortsetter å angripe sin egen befolkning blant annet med bombefly. Det fransk-britiske initiativet til en flyforbudssone over Libya får massiv støtte i Midtøsten, men blir karakterisert som ”malplassert” av Klassekampens lederartikkel 9. mars. Premissene for avisens motstand mot dette tiltaket er feilaktige og argumentasjonen spekulativ.

Lederartikkelen som er signert av redaktør Bjørgulv Braanen, deler opinionen i Midtøsten i to: på den ene siden ”den demokratiske opinionen som advarer mot militær intervensjon”, og på den andre siden Vestens ”klientstater” i Golfen som krever en slik inngripen. Dette virkelighetsbildet blir forsøkt bekreftet gjennom en forsideartikkel samme dag der det heter at ”arabiske intellektuelle advarer mot innblanding i Libya”. Artikkelen dreier seg om tre personer hvorav den ene sier at ”det ikke kan utelukkes at utviklingen i Libya vil kreve inngripen fra omverdenen”. Forsiden kunne sett annerledes ut hvis Klassekampen hadde valgt å vise til en appell fra en langt større gruppe prominente arabiske intellektuelle som sammen med 200 organisasjoner fra 18 arabiske land krever en rask innføring av flyforbudssone over Libya for å beskytte sivile mot ytterligere overgrep. På lørdag ble denne appellen fulgt opp av en unison arabisk liga. Ligaens generalsekretær, den egyptiske diplomaten Amr Moussa, understreket at flyforbud er ment som et humanitært tiltak for å beskytte sivile, og ikke som en militær inngripen.

Klassekampens spekulasjoner om at Vesten vil bruke enhver konflikt som en ”propagandaanledning” for at NATO skal gripe inn, og at gulfstatene ser støtten til flyforbudet som ”et middel til å videreføre sin rolle som klientstater for USA og Vesten”, fortjener ikke ytterligere kommentarer.  Spørsmålet som bør diskuteres nå er hvordan det internasjonale samfunn, inkludert NATO og Norge, bør respondere på anmodningen fra den arabiske verden og opposisjonen i Libya om flyforbudssone.

Det er viktig å huske på at det er tale om en begrenset humanitær intervensjon, og ikke en invasjon som den i Afghanistan eller Irak. Krigen i Afghanistan var som kjent autorisert av FNs sikkerhetsråd som et ledd i krigen mot internasjonal terrorisme, mens den folkerettsstridige forkjøpskrigen i Irak først og fremst ble begrunnet med trusselen fra masseødeleggelsesvåpen.

Det finnes ingen klare kriterier for innføring av flyforbudssoner eller andre former for humanitære intervensjoner, men på 90-tallet viste FNs sikkerhetsråd vilje til å autorisere bruk av militær makt for å stoppe grove overgrep mot sivile og muliggjøre humanitær bistand. Flyforbudet over deler av Irak (1991-2003) bidro til å beskytte kurdere i nord og sjiaene i sør. I Bosnia begrenset flyforbudssonen (1993-1995) bombingen av sivile fra lufta, men hindret dessverre ikke folkemordet i Srebrenica, som skjedde foran øynene på FN-soldater. Intervensjonen i Somalia i 1993 var totalt mislykket. I Haiti derimot bidro intervensjonen i 1994 til å stoppe overgrepene, gjeninnsette den demokratisk valgte presidenten og til å sikre fred i landet.

I både Rwanda og i Kosovo, som jeg flyktet fra, forelå det klare grunner for humanitær intervensjon, men FN maktet ikke å reagere på en adekvat måte på grunn av uenighet i sikkerhetsrådet. Som kjent intervenerte NATO på egen hånd i Kosovo i 1999, og tolket det som å være i samsvar med FNs resolusjoner 1160, 1199 og 1203. På denne måten bidro NATO til å utvikle en sedvanerett som åpner for ensidige humanitære intervensjoner når FN er fastlåst i møte med en situasjon der nødvendigheten for å intervenere humanitært er åpenbar. Det er viktig at doktrinen om humanitære intervensjoner holdes i live, selv om ikke alle internasjonale operasjonene har vært like vellykkede.

Innføring av en flyforbudssone over Libya kan bidra til å forebygge menneskelige lidelser, redusere Gaddafis militære overlegenhet vis-à-vis opposisjonen samt bedre forholdene mellom Vesten og den arabiske verden. Forutsetningen er at dette gjøres på en ryddig og varsom måte, og i samarbeid med Den arabiske liga.  

Opposisjonen i Libya ønsket i utgangspunktet ikke innblanding utenfra, men innser behovet for assistanse. Men det er kompliserende dersom iverksettelse av flyforbudet forutsetter et offensivt angrep for å sette Libyas luftforsvar ut av spill, slik vestlige militære ledere hevder. Dette kan av mange bli oppfattet som en aggressiv innblanding. Som forsvarsanalytiker John Berg skriver i et innlegg i Klassekampen 9. mars, så er det en gåte hvorfor et offensivt militært angrep sees som en forutsetning all den tid en slik fremgangsmåte ikke ble valgt i forbindelse med flyforbudssonene i Bosnia og Irak. I begge tilfeller var de militære tapene minimale. Manglende vilje til å håndheve flyforbudet med en viss risiko for egne tap kan undergrave tiltakets legitimitet i Libya og i Midtøsten. Berg mener at Vesten bør sparke ballen tilbake til araberne ved å vise til at dette kan de klare selv, men den libyske analytikeren Wahid Burshan sier til Al-Jazeera at libyerne ikke føler seg trygge på at Den arabiske ligaen alene vil kunne håndtere dette på en god måte.

Selv om det er mange dilemmaer knyttet til innføringen av en flyforbudssone, er det bemerkelsesverdig at det humanitære perspektivet er helt fraværende i Klassekampens lederartikkel, som om flyforbudet handler om alt annet enn å hindre menneskelige lidelser.

Håpet må være at overgrepene mot sivile i Libya ikke eskalerer, og at det ikke blir nødvendig for det internasjonale samfunnet å bruke offensiv makt. Men om det skulle bli nødvendig, så bør man være forberedt på å handle før det blir for sent. Når et regime utsetter sitt eget folk for grove overgrep, opphører regelen om statssuverenitet. Libyerne må ikke sviktes slik blant annet bosnierne og rwanderne ble det på 1990-tallet.