Ja til no-fly zone over Libya

Storbritannia og Frankrike skal ha blitt enige om en resolusjon de ønsker å legge frem for FN der det foreslås å innføre en flyforbudssone over Libya. Det meldes også om at Den arabiske ligaen vurderer å i gi sin tilslutning til dette initiativet. Flere arabiske land har allerede gjort det. Håper at også FNs sikkerhetsråd støtter et slikt tiltak.

Bloggpost, Sylo Taraku.

Foreløpig har det ikke vært mye debatt om denne saken i Norge, men leser på facebook at SV er sterke motstandere av dette tiltaket. Visestortingspresident Akhtar Chaudhry (SV) skriver følgende på sin facebook-profil:

”Nei, og atter nei til NATO som verdenspoliti. Uansett hvor mye brutalitet vi ser i Libya og fristende det måtte være å få til en libral intervensjon, må NATO holde fingrene av fattet. Vi trenger ikke flere Irak og Afghanistan”.

Håper SV vil vurdere dette spørsmålet seriøst. Her følger en kort gjennomgang av Chaudhrys argumentasjon:   

For det første, så handler ikke dette om NATO og alliansens rolle, men hvorvidt det internasjonale samfunn, eller bare en gruppe stater, har rett og plikt til å intervenere militært for å stoppe omfattende overgrep i et land. 

Det finnes ingen klare kriterier for når det er riktig å innføre en flyforbudssone eller intervenere for å beskytte menneskerettighetene. Den moralske plikten til å forhindre forbrytelsen folkemord kommer klarest frem i Folkemordskonvensjonen av 1948. Artikkel 1 sier følgende: "De kontraherende parter bekrefter at folkemord, hva enten begått i fredstid eller i krigstid, er en forbrytelse etter folkeretten som de påtar seg å forhindre og straffe".

Ellers er det utviklet en internasjonal sedvanerett når det gjelder flyforbudssoner og humanitære intervensjoner. Nord-Irak, Somalia, Bosnia, Kosovo og Haiti er noen eksempler.  I tillegg har FN støttet utviklingen av en doktrine som kalles for ”Responsibility to Protect”. Denne legitimerer humanitære intervensjoner som siste utvei for å avverge omfattende menneskelige lidelser. http://en.wikipedia.org/wiki/Responsibility_to_protect

Alle tilfeller må vurderes individuelt, og det gjelder også situasjonen vi står overfor i Libya i dag. Prinsipielt synes jeg at det er viktig at doktrinen om humanitære intervensjoner holdes i live, selv om ikke alle internasjonale operasjonene har vært like vellykkede. Det er selvsagt en stor fordel hvis humanitære intervensjoner får mandat fra FN, ikke minst av hensyn til å styrke FNs legitimitet og rolle som global fredsaktør og beskytter av menneskerettighetene. Men utviklingen av sedvanerett på dette området tilsier ikke at FNs mandat er helt nødvendig. I tilfellet Libya er det spesielt viktig at innføringen av en flyforbudssone få støtte fra Den arabiske ligaen. Dette vil bidra til å styrke dette tiltakets legitimitet både i arabiske land og internasjonalt. Det er også viktig å få med seg at også opprørere i Libya har, ifølge Storbritannias utenriksminister, bedt eksplisitt om innføringen av et flyforbud slik at Gaddafis styrker ikke får angripe libyske innbyggere fra lufta.

For det andre, så er det ikke helt relevant å bruke intervensjonene i Afghanistan og Irak som (skrekk)eksempler. Ingen av disse var humanitære intervensjoner. Krigen i Afghanistan var som kjent autorisert av FNs sikkerhetsråd som et ledd i krigen mot internasjonal terrorisme, mens invasjonen i Irak først og fremst ble begrunnet med trusselen fra masseødeleggelsesvåpen, som USA hevdet Irak hadde. Denne invasjonen var i tråd med Bushs doktrine om forkjøpskrig og handlet ikke om humanitære hensyn, selv om også menneskerettigheter og demokrati ble brukt som argumenter for å styrke oppslutningen om krigen. En flyforbudssone eller annen form for humanitær intervensjon ville måtte håndheves med militære midler, men omfatter ikke nødvendigvis invasjon med bakkestyrker. I tråd med FNs doktrine om "Responsibility to Protect" bør omfanget av den militære intervensjonen være minst mulig. Bakkestyrker vil etter all sannsynlighet være unødvendige.

For det tredje, så er det bemerkelsesverdig at det humanitære perspektivet synes å være helt fraværende i Chaudhrys standpunkt, spesielt når han antyder at SVs motstand mot flyforbudssone gjelder ”uansett hvor mye brutalitet vi ser i Libya”.

Dette kan bety at Norge må ignorere både forpliktelsen som fremgår av Folkemordskonvensjonen og FNs doktrine om ”Responsibility to Protect”. Motstand mot NATO må ikke bli viktigere enn hensynet til å avverge omfattende krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Selv om det er mange dilemmaer knyttet til innføringen av en flyforbudssone eller annen form for humanitær intervensjon, er det moralske ansvaret for å hindre potensielle omfattende overgrep mot sivile åpenbart. Heller ikke suverenitetsprinsippet bør være et avgjørende hensyn i slike situasjoner. Despoter som Gaddafi må vite at prinsippet om den enkelte stats suverenitet over eget territorium ikke gir dem ”licence to kill”.

Håpet må være at situasjonen i Libya ikke eskalerer i form av massakrer og folkefordrivelser, og at det ikke blir nødvendig for det internasjonale samfunnet å bruke makt. Men om det skulle bli nødvendig, så bør man handle før det blir for sent. Libyerne må ikke sviktes slik blant annet bosnierne og rwanderne ble det på 1990-tallet.