«Oppgjøret med fortiden» må også omfatte et oppgjør med nasjonalismen som gjorde folkemordet i Bosnia mulig.
Kronikk i Dagsavisen, 6. juni 2011
Av Sylo Taraku, statsviter og skribent.
Kronikk i Dagsavisen, 6. juni 2011
Av Sylo Taraku, statsviter og skribent.
Folkemorderen Ratko Mladic er endelig «hjemme» i Haag. Under et intervju med TV 2-nyhetene 26. mai kalte en pårørende fra Srebrenica ham for et «monster», et ikke uvanlig forsøk på å skape distanse mellom hensynsløse forbrytere og oss vanlige mennesker. Men Mladic var bare et produkt av den ekstreme serbiske nasjonalismen fra 90-tallet. «Oppgjøret med fortiden» må også omfatte et oppgjør med nasjonalismen som gjorde folkemordet i Bosnia mulig. Selv om Krigsforbryterdomstolen i Haag (ICTY) – etter modell fra Nürnberg-prosessene – individualiserer skyldspørsmålet ved å sette individer og ikke nasjoner på tiltalebenken, må vi ikke glemme at «monstrene» ikke var alene. De var faktisk nasjonale ledere og helter. Som den serbiske forfatteren Svetlana Djordjevic påpeker i boken «Helvetesfjellet»: – Massive forbrytelser trenger selvfølgelig massiv støtte, eller i det minste massenes stilltiende samtykke. Forbrytelsene som ble begått i regimets og «serbiskhetens» navn, ble akseptert av en overveiende del av befolkningen.
Det er et paradoks at borgerkriger blir de blodigste krigene. Man skulle tro at vi ville være mer skånsomme når vi kjemper mot våre tidligere naboer, kolleger, fotballkamerater, slektninger osv. Men tvert imot: Når vi først er i fiendskap, har vi mennesker en tendens til å hate dem som står oss nært, mer intenst enn fjerne fiender. Småforskjeller blir plutselig store og dødsviktige.
Før krigen var forholdet mellom de ulike folkegruppene i Bosnia preget av samhold og toleranse. Den høye andelen blandingsekteskap – i byer som Sarajevo og Mostar sies det at den var opptil 40 prosent – er en sterk indikasjon på det. Alle snakket det samme morsmålet, hørte den samme musikken, så de samme tv-programmene, lo av de samme vitsene og leste de samme bøkene. Vennenes etnisitet eller religion var et ikke-tema. Men snart måtte også de fra blandede ekteskap bestemme hva de var og hvilken side de ønsket å stå på. Europa og verden ble tatt på senga da eks-Jugoslavia plutselig ble et åsted for omfattende og bestialske forbrytelser man ikke skulle tro ville finne sted i Europa etter andre verdenskrig. Det som så ut som en demokratiseringsprosess etter kommunismens fall, viste seg å være en gjenfødelse av gammel balkansk nasjonalisme.
Først ute var det serbiske vitenskapsakademiet med sitt beryktede «memorandum». Der tok de et kraftig oppgjør med «ydmykelsen» og «urettferdigheten» serberne hadde blitt utsatt for under Titos Jugoslavia. Løsningen var å samle alle serberne i én stat. Milosevic tok opp tråden og erstattet Titos budskap om «enhet og brorskap» med «ingen skal få slå serbere igjen!» For å realisere drømmen om et Stor-Serbia måtte massene mobiliseres mot de utpekte fiendene. Den bosnjakiske befolkningen, som insisterte på et uavhengig og multietnisk Bosnia, sto i veien for serbernes «Lebensraum». Derfor måtte de og kroater ryddes vekk. Ikke nok med at 70 prosent av Bosnias territorium ble okkupert, det skulle også renskes for ikke-serbere. Dermed folkemord, massakrer, etnisk rensing, konsentrasjonsleire, massevoldtekter og ødeleggelse av kulturarv. Så grusomme måtte forbrytelsene være at selv det internasjonale samfunn ville gi opp ideen om at folkegruppene kunne leve sammen igjen.
Resultatet av vanviddet var tragisk, også for serberne. Milosevic kastet sitt folk ut i ødeleggende kriger mot kroater, bosniere, kosovoalbanere og til slutt også mot den demokratiske verden anført av NATO. Kriger ble tapt, og alle sentrale serbiske ledere havnet til slutt i Haag som folkemordtiltalte. Ingenting å være stolt av. Ekstreme nasjonalister lovet gull og grønne skoger, men det de ga serberne, var: lidelser, nederlag og skam. Nå er det mer liberale krefter som har makten i Serbia. De jobber for å bli kvitt arven etter Milosevic, reparere sitt dårlige omdømme og gjøre Serbia til en del av den siviliserte europeiske familien. Med utleveringen av Mladic er et stort hinder fjernet.
Parallelt med straffeforfølgingen av gårsdagens «helter», bør også nasjonalistenes fortelling utfordres. Dette for å marginalisere dem, bygge ned fiendebilder og bidra til forsoningsprosessen. Når sannheten skal frem, må man ta opp spørsmålet om skyld. Selv om alle parter i Bosnia begikk overgrep og alle krigsforbrytere må straffes, sto serberne for mesteparten (90 prosent, ifølge en beregning fra CIA). Løsningen er ikke å søke tilflukt i slagordet «alle er like skyldige». Tyskerne tok et kollektivt ansvar for holocaust. Ofrenes lidelser ble anerkjent, angeren var genuin og beklagelsen uforbeholden. Samme type oppgjør gjøres i Rwanda gjennom folkedomstoler Gacaca. I Sør-Afrika spilte sannhetskommisjoner en sentral rolle.
Også i Serbia ser vi lovende tendenser. Samme dag som Mladic ble arrestert, viste Serbias statlige tv-kanal (RTS) en sterk dokumentarfilm om folkemordet i Srebrenica. For øvrig har RTS nylig beklaget sin propagandarolle under krigene. Selv om det er nedslående at tusenvis av serbiske nasjonalister protesterer i Serbia og Bosnia mot pågripelsen av mannen de fortsatt ser på som en nasjonal helt, er det langt færre enn da Radovan Karadzic ble pågrepet i 2009. Men å fremme en felles forståelse av krigen er krevende. Å fordele skyld er ikke like lett som å fordele territorier. Man kan ikke kompromisse om sannhet, for eksempel ved å la konkurrerende sannheter møtes halvveis. Derfor er etablering av etterprøvbare fakta som ICTY står for, avgjørende. Selv om mange serbere fortsatt opplever domstolen som «seierherrens justis», er dens rolle uvurderlig – i hvert fall på lang sikt. Reglene for bevisførsel gjør benektelse av fakta vanskelig. Den ubehagelige fortiden må man se i øynene før man lar den forbli fortid. Krigsforbryterdomstolen bidrar primært til å skape rettferdighet gjennom straffeforfølgelse av krigens «monstre». Men den bidrar også til å skrive en historie som må aksepteres, huskes og aldri gjentas. En historie alle må lære av.
Det er et paradoks at borgerkriger blir de blodigste krigene. Man skulle tro at vi ville være mer skånsomme når vi kjemper mot våre tidligere naboer, kolleger, fotballkamerater, slektninger osv. Men tvert imot: Når vi først er i fiendskap, har vi mennesker en tendens til å hate dem som står oss nært, mer intenst enn fjerne fiender. Småforskjeller blir plutselig store og dødsviktige.
Før krigen var forholdet mellom de ulike folkegruppene i Bosnia preget av samhold og toleranse. Den høye andelen blandingsekteskap – i byer som Sarajevo og Mostar sies det at den var opptil 40 prosent – er en sterk indikasjon på det. Alle snakket det samme morsmålet, hørte den samme musikken, så de samme tv-programmene, lo av de samme vitsene og leste de samme bøkene. Vennenes etnisitet eller religion var et ikke-tema. Men snart måtte også de fra blandede ekteskap bestemme hva de var og hvilken side de ønsket å stå på. Europa og verden ble tatt på senga da eks-Jugoslavia plutselig ble et åsted for omfattende og bestialske forbrytelser man ikke skulle tro ville finne sted i Europa etter andre verdenskrig. Det som så ut som en demokratiseringsprosess etter kommunismens fall, viste seg å være en gjenfødelse av gammel balkansk nasjonalisme.
Først ute var det serbiske vitenskapsakademiet med sitt beryktede «memorandum». Der tok de et kraftig oppgjør med «ydmykelsen» og «urettferdigheten» serberne hadde blitt utsatt for under Titos Jugoslavia. Løsningen var å samle alle serberne i én stat. Milosevic tok opp tråden og erstattet Titos budskap om «enhet og brorskap» med «ingen skal få slå serbere igjen!» For å realisere drømmen om et Stor-Serbia måtte massene mobiliseres mot de utpekte fiendene. Den bosnjakiske befolkningen, som insisterte på et uavhengig og multietnisk Bosnia, sto i veien for serbernes «Lebensraum». Derfor måtte de og kroater ryddes vekk. Ikke nok med at 70 prosent av Bosnias territorium ble okkupert, det skulle også renskes for ikke-serbere. Dermed folkemord, massakrer, etnisk rensing, konsentrasjonsleire, massevoldtekter og ødeleggelse av kulturarv. Så grusomme måtte forbrytelsene være at selv det internasjonale samfunn ville gi opp ideen om at folkegruppene kunne leve sammen igjen.
Resultatet av vanviddet var tragisk, også for serberne. Milosevic kastet sitt folk ut i ødeleggende kriger mot kroater, bosniere, kosovoalbanere og til slutt også mot den demokratiske verden anført av NATO. Kriger ble tapt, og alle sentrale serbiske ledere havnet til slutt i Haag som folkemordtiltalte. Ingenting å være stolt av. Ekstreme nasjonalister lovet gull og grønne skoger, men det de ga serberne, var: lidelser, nederlag og skam. Nå er det mer liberale krefter som har makten i Serbia. De jobber for å bli kvitt arven etter Milosevic, reparere sitt dårlige omdømme og gjøre Serbia til en del av den siviliserte europeiske familien. Med utleveringen av Mladic er et stort hinder fjernet.
Parallelt med straffeforfølgingen av gårsdagens «helter», bør også nasjonalistenes fortelling utfordres. Dette for å marginalisere dem, bygge ned fiendebilder og bidra til forsoningsprosessen. Når sannheten skal frem, må man ta opp spørsmålet om skyld. Selv om alle parter i Bosnia begikk overgrep og alle krigsforbrytere må straffes, sto serberne for mesteparten (90 prosent, ifølge en beregning fra CIA). Løsningen er ikke å søke tilflukt i slagordet «alle er like skyldige». Tyskerne tok et kollektivt ansvar for holocaust. Ofrenes lidelser ble anerkjent, angeren var genuin og beklagelsen uforbeholden. Samme type oppgjør gjøres i Rwanda gjennom folkedomstoler Gacaca. I Sør-Afrika spilte sannhetskommisjoner en sentral rolle.
Også i Serbia ser vi lovende tendenser. Samme dag som Mladic ble arrestert, viste Serbias statlige tv-kanal (RTS) en sterk dokumentarfilm om folkemordet i Srebrenica. For øvrig har RTS nylig beklaget sin propagandarolle under krigene. Selv om det er nedslående at tusenvis av serbiske nasjonalister protesterer i Serbia og Bosnia mot pågripelsen av mannen de fortsatt ser på som en nasjonal helt, er det langt færre enn da Radovan Karadzic ble pågrepet i 2009. Men å fremme en felles forståelse av krigen er krevende. Å fordele skyld er ikke like lett som å fordele territorier. Man kan ikke kompromisse om sannhet, for eksempel ved å la konkurrerende sannheter møtes halvveis. Derfor er etablering av etterprøvbare fakta som ICTY står for, avgjørende. Selv om mange serbere fortsatt opplever domstolen som «seierherrens justis», er dens rolle uvurderlig – i hvert fall på lang sikt. Reglene for bevisførsel gjør benektelse av fakta vanskelig. Den ubehagelige fortiden må man se i øynene før man lar den forbli fortid. Krigsforbryterdomstolen bidrar primært til å skape rettferdighet gjennom straffeforfølgelse av krigens «monstre». Men den bidrar også til å skrive en historie som må aksepteres, huskes og aldri gjentas. En historie alle må lære av.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar