Fornekter folkemord

Brennpunkt-dokumentaren ”Byen som kunne ofres” villeder seerne, begår urett mot ofre, og blir kynisk utnyttet av motstandere av humanitære intervensjoner. 

Minerva, 24. mai 2011.

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent. Styremedlem i Den norske Helsingforskomité.

Folkemordet i Srebrenica er ett av de best dokumenterte i historien, men 26. april fikk vi en helt annen historie fra NRK-Brennpunkt, programmet som skal ”fortelle deg ting du bør vite om, men som noen forsøker å skjule”.

Programmet begynner med en påstand om en hemmelig avtale mellom Bill Clinton og Bosnias president Alija Izetbegovic om å ofre Srebrenica og la 5000 muslimer bli slaktet slik at NATO kan ”angripe serbiske mål i hele Bosnia”. Også avslutningen står i stil med åpningssekvensen: ”Izetbegovic har ansvaret for det som skjedde i Srebrenica.” Dette sitatet fra en av kildene fremstår som filmens konklusjon. Med andre ord snur man ting på hodet.

Nyansering?
De som ikke kjenner forholdene i Bosnia vil sitte igjen med et feilaktig inntrykk av en viktig historisk hendelse i Europa. De som forsvarer filmen bruker fraser som: ”Det er viktig å nyansere bildet.” ”På tide at også den andre sida kommer til orde.” ”Journalister har plikt til å utfordre vedtatte sannheter”, og lignende. I beste fall reflekterer dette folks ønske om å være nyanserte og ikke ”ensidige”.

I noen situasjoner er rommet for å ”nyansere” rett og slett ikke der – uansett hvor ubehagelig og urettferdig det måtte føles å legge hele ansvaret for et folkemord bare på ”den ene parten”.

Men virkeligheten er noen ganger slik at det faktisk finnes uskyldige ofre. Så uskyldige at det ikke finnes noen formildende omstendigheter for overgriperne. I noen situasjoner er rommet for å ”nyansere” rett og slett ikke der – uansett hvor ubehagelig og urettferdig det måtte føles å legge hele ansvaret for et folkemord bare på ”den ene parten”. Med dette sier jeg selvsagt ikke at serberne ikke har lidd under krigen i Bosnia. Mitt fokus her er spørsmålet rundt folkemordet i Srebrenica.

I boken "Krigens ære - etnisk krig og den moderne samvittighet" skriver Michael Ignatieff følgende: Der empatien ikke klarer å finne det uskyldige offeret, finner samvittigheten trøst i overfladisk menneskeforakt: ”de er gærne alle sammen”. Brennpunkt går enda lenger enn å relativisere ansvaret. Det er regjeringen i Sarajevo og dens representanter i Srebrenica som fremstår som de virkelige skurkene. 

”Vedtatte sannheter” må gjerne utfordres, selv når de er vedtatt av Haag-domstoler (ICJ og ICTY) og internasjonale granskingskommisjoner, slik tilfellet er med Srebrenica-folkemordet. Men har man ambisjoner om å erklære disse som falske, så bør man i det minste forholde seg til dem. Det gjør ikke filmen. Og stiller seg dermed lagelig til for hugg. 

Faglig kritikk av filmen
Først ute er Aage Borchgrevink fra Den norske Helsingforskomité, som mener at filmen villeder gjennom ”faktafeil, selektiv kildebruk, perifere eksperter og tendensiøse fremstillinger”. Helsingforskomiteen har for øvrig tatt en systematisk gjennomgang av filmen og sendt en klage til Kringkastingsrådet.

Også utenriksjournalist Kjell Arild Nilsen, forfatter av boken ”Milosevic i krig og i Haag” konkluderer med at dokumentaren svikter "grunnleggende premisser for journalistisk metode”, og mener at det er ”pinlig” at filmen vises i statskanalens mest prestisjetunge program. Professor og Balkan-ekspert Svein Mønnesland fokuserer i sin kritikk på filmens selvmotsigelser.

I sitt forsvar av filmen legger NRK vekt på at mange av filmens kilder er muslimske. Problemet er bare det at deres sentrale kilde i filmen, Mirsad Fazlic, har gått kraftig ut mot filmen og tatt avstand fra den: ”Jeg er sjokkert over sluttresultatet etter fire års jobbing med dokumentaren. Filmen er altfor proserbisk og går for langt i å bortforklare massakren i Srebrenica”. Men det virker som dette ikke gjør inntrykk hos NRK og regissør Ola Flyum. Kritikken avfeies lettvint ved å karakterisere uttalelsene for å være ”preget av at han er under press på hjemmebane”. Det er altså bare når de kritiserer filmen at filmens kilder har skjulte motiver. 

Folkemordfornektelse?
Etter å ha blitt utfordret på om de betrakter det som skjedde i Srebrenica som et folkemord, svarte NRK tydelig: ”Ja, det som skjedde i Srebrenica var et folkemord hvor omkring 7500 menn ble massakrert av serbiske styrker.”

Det er bra at NRK erkjenner at folkemord har funnet sted i Srebrenica, men man kan ikke gjøre det uten å samtidig ta avstand fra Brennpunkts dokumentar.

Det er bra at NRK erkjenner at folkemord har funnet sted i Srebrenica, men man kan ikke gjøre det uten å samtidig ta avstand fra Brennpunkts dokumentar. Har man akseptert Haag-domstolens dokumentasjon og premiss om at massakren og folkefordrivelsen var planlagt og utført i den hensikt å skape serbisk rene områder, så faller hele filmprosjektet sammen.

Det sentrale i folkemorddefinisjonen er at forbrytelsene er ”begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan”.

Seere som sitter igjen med inntrykket av at Srebrenica ikke var et folkemord, kan neppe klandres for å ha misforstått filmen. Spesielt ikke når man ser hvordan regissør Ola Flyum selv beskriver filmens holdning i Dagsavisen:

”Mange tenker på Srebrenica som et nytt Holocaust i Europa, der 8.000 ble henrettet. I realiteten var dette en del av omfattende krigshandlinger. Vi viser hvordan Mladic handler som general som skal ta kontroll over et område. (…). For oss framstår dette som en ekstremt kaotisk situasjon, ikke som en planlagt etnisk rensing.”

Disse vanvittige og udokumenterte påstandene, som i filmen kommer via en amerikansk ekspert, kan med rimelighet karakteriseres som folkemordfornektelse.

Filmens konsekvenser
Dette er ikke første gang massakrer og folkemord får sine revisjonistiske historieskrivere, men det er alvorlig når det skjer i beste sendetid i NRK. Selv om folkemordfornektelse ikke er straffbart i Norge, er det helt åpenbart at NRK har begått et alvorlig overtramp i denne saken.  I tillegg til å villede seere, bidrar filmen også til å undergrave Haag-tribunalets arbeid for å fremme sannhet og forsoning. Verst av alt er den urettferdigheten NRK begår overfor ofrene og overlevende fra Srebrenica. Først ble de sviktet av FN som skulle beskytte dem i den ”sikre sonen”. Det er altså FN, og ikke regjeringen i Sarajevo som har ofret byen og dens befolkning. (I 2002 gikk regjeringen i Nederland av på grunn av dette - selv om deres soldater var ledet av en norsk offiser).

På toppen av alt ser man hvordan slike forsøk på historieforfalskninger utnyttes kynisk av ideologiske motstandere av humanitære intervensjoner.

Så ble de sviktet igjen ved at fredsmeglere presset regjeringen i Sarajevo til å gi opp kampen for et samlet og multietnisk Bosnia og akseptere resultatet av etnisk rensing, massakrer og folkemord. Å forfalske deres historie og å fremstille deres slakter, Ratko Mladic, i et positivt lys, er et nytt overgrep og et nytt svik mot dem.

På toppen av alt ser man hvordan slike forsøk på historieforfalskninger utnyttes kynisk av ideologiske motstandere av humanitære intervensjoner. Det var ingen overraskelse at Brennpunkt-dokumentaren ble hyllet i Klassekampen av fredsforsker Ola Tunander i en kronikk 16. mai. Der beskylder han ikke bare regjeringen i Bosnia, men også de kosovoalbanske opprørerne mot Milosevic i 1999 og dagens opprørere mot Gaddafi i Libya, for bevisst ”anvendelse av menneskeoffer” for å få NATO-hjelp.

Når en slik absurd kritikk rettes utelukkende mot de undertrykte og deres ”imperialistiske” hjelpere i vesten, så driver man - tilsiktet eller utilsiktet - med renvasking av brutale tyranner som Milosevic og Gaddafi. Men heldigvis har FN etablert internasjonale domstoler som i tillegg til å straffeforfølge noen av menneskerettighetens største fiender, gjør også tendensiøs historisk revisjonisme vanskeligere. Det er uansett avgjørende at den kritiske norske offentligheten er våken også når NRK svikter.

Vanunu til Norge

25 år med fengsel, isolat og menneskerettighetskrenkelser i Israel. Det er på tide at norske myndigheter tar ansvar for at Mordechai Vanunu får komme til Norge.

Kronikk i magasinet Ny Tid, 13. mai 2011

Om få uker bestemmes det om den israelske fredsaktivisten Modechai Vanunu får lov til å forlate Israel. Etter 25 år i fangenskap, kan hans ønske om et verdig liv i frihet endelig gå i oppfyllelse. For at dette skal skje må imidlertid Norge og andre land bruke ale diplomatiske kanaler for å få Israel til å heve forbudet mot at Vanunu kan forlate landet.

Høy pris
Vi har alle et moralsk ansvar for å bekjempe spredning av atomvåpen og arbeide for at slike våpen avskaffes en gang for alle. Hemmeligholdet rundt atomprogrammer i land som Iran, Nord-Korea, Pakistan og Israel er et stort hinder i kampen mot atomvåpen. Vanunu er en verdensborger som tok ansvar, men som selv måtte betale en høy pris

Som atomtekniker hadde Vanunu kunnskap om Israels program for masseødeleggelsesvåpen. Denne kunnskapen delte han med verden i 1986 og ble straffet med 18 års fengsel. Flere av disse ble holdt i isolat. Selv etter å ha blitt sluppet ut i 2004, har han måttet leve under strenge restriksjoner. Israelske myndigheter har blant annet forbudt ham å snakke med utlendinger eller forlate landet.

I fjor ble Vanunu igjen straffet med total isolasjon i over seksti dager. Dette for å ha snakket med utenlandske journalister og for ha prøvd å reise til Betlehem på julaften. Behandlingen av Vanunu er i strid med flere artikler i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som Israel har ratifisert. Dette gjelder blant annet artikkel 19 om ytringsfrihet, artikkel 21 om bevegelsesfrihet og artikkel 7 om forbud mot nedverdigende behandling. Dette er ikke ”regionens eneste demokrati” verdig.

Norges ansvar Norske myndigheter bør engasjere seg sterkere for at Vanunu skal få leve som en fri mann. I tillegg til å ta opp dette spørsmålet direkte med israelske myndigheter, bør Norge arbeide for at Israel presses også av andre internasjonale institusjoner. Det må kreves av Israel å gi Vanunu utreisetillatelse. Samtidig må norske myndigheter sørge for at han får innreisetillatelse til Norge. Her kan han komme gjennom ordningen for overføringsflyktninger. Alternativt kan han innvilges arbeidstillatelse siden han har et jobbtilbud i Norge. En oppholdstillatelse i Norge kan forhåpentligvis sees på som et viktig moment når israelske domstoler vurderer å forlenge hans frihetsrestriksjoner. Det er flere grunner til hvorfor akkurat Norge bør gripe fatt i denne saken:

Først og fremst fordi Norge har gitt vesentlige bidrag til utvikling av Israels atomvåpen. Dette ble gjort gjennom å levere tjue tonn tungtvann til Israel uten at man sørget for at leveransen ikke ble benyttet til atomvåpenproduksjon. Det bør bety at vi har et særlig ansvar for å engasjere oss for rettighetene til dem som straffes for å ha avslørt Israels atomvåpenprogram, en atombesittelse som klart strider mot formålet til ikke-spredningsavtalen av 1968.

Videre har Vanunu en sterk tilknytning til Norge. Utlendingsdirektoratet (UDI) har allerede slått fast at Vanunu oppfyller vilkårene for flyktningstatus i Norge. Også Utenriksdepartementet (UD) har engasjert seg i kampen for hans utreisetillatelse. Vanunu har mange venner og støttespillere her. Han er blant annet ønsket av Universitetet i Tromsø (UiT) der han har vært æresdoktor siden 2001. Rektor Jarle Aarbakke har tidligere uttalt at Vanunu har et åpent jobbtilbud ved UiT dersom han får utreisetillatelse fra Israel. Vanunu har også blitt tilbudt fribyplass av Norsk PEN og ICORN (The International Cities of Refugee Network).

Dessuten er støtten til Vanunu i tråd med Norges sterke engasjement for menneskerettighetsforkjempere. I både FN og andre internasjonale fora har Norge markert seg som en sterk pådriver for å styrke beskyttelsen av forkjempere for menneskerettigheter. Dette er ifølge regjeringen en hovedprioritering i Norges menneskerettighetspolitikk, og grunnlaget for en resolusjon FNs menneskerettighetsråd vedtok for ca. en måned siden. I resolusjonen understrekes det hvor viktig det er å utvikle konkrete beskyttelsestiltak for slike aktivister.

Meningsløs isolasjonVanunu fortjener all den anerkjennelsen og støtten vi kan gi ham. Han har blitt utsatt for urettmessig behandling for hans heltemodige engasjement for en atomfri verden. Det er totalt uakseptabelt at Israel fortsetter å krenke hans menneskerettigheter, ikke minst med tanke på at han ikke lenger representerer en sikkerhetstrussel for Israel. Vanunu sier at han ikke har mer informasjon å dele med verden, og at Israel følgelig ikke lenger har noe å frykte. Om han hadde hatt slik informasjon, kunne han uansett benyttet internett for å distribuere den. Derfor fremstår det som meningsløst at Israel fortsetter å legge strenge restriksjoner på hans frihet.

Etter at militærjuntaen slapp fredsprisvinner Aung San Suu Kyi fri etter mange år i husarrest, er det på tide at også Israel slipper Vanunu fri. De ser på ham som forræder, men ute i verden er Vanunu en helt og en inspirasjonskilde for mange som drømmer om en atomfri verden. I fjor ble han tildelt Carl von Ossietzky-prisen for hans modige arbeid mot atomopprustning. Men som fredsprisvinner Liu Xiaobo, fikk heller ikke Vanunu lov av sine hjemlands myndigheter til å ta reise ut for å ta imot en internasjonal pris. Dette levner Israel liten ære. Og landet som hvert år deler ut Nobelprisen og som har markert seg sterkt som forsvarer av menneskerettighetsforkjempere bør nå kjenne sin besøkelsestid.


Hedda Bryn Langemyr, fredsaktivist, daglig leder i Norges Fredsråd.

Sylo Taraku, menneskerettighetsaktivist. Jobber til daglig i NOAS. (Red.Anm. Sluttet i NOAS 31. august 2011)