EU er en verdig vinner

Leder av Nei til EU, Heming Olaussen liker ikke ideen om EU som fredsprisvinner, men overbevisende motargumenter savnes stadig.

Av Sylo Taraku, statsviter og menneskerettighetsaktivist.

Et sentralt poeng i min kronikk av 10/1 er at et vellykket historisk fredsprosjekt som EU i seg selv fortjener fredsprisen, ikke minst etter at tidligere østblokkland ble tatt med i EU. Grunnen til at jeg nevnte Spania, Portugal og Hellas var ikke for å gi EU æren for regimeendringene i disse landene, men for å eksemplifisere EUs stabiliserende effekt. Demokratiet er ikke gitt en gang for alle, heller ikke i demokratiets vugge Hellas. Hjelpen det hardt kriserammede landet får fra EU kan være avgjørende for landets videre stabilitet og demokratiske fremtid. Og for å sikre en varig fred i Europa er det avgjørende at EU lykkes i å integrere alle landene på Balkan inn i unionens verdifelleskap.

Det er positivt at Olaussen anerkjenner EUs innsats på Balkan. At EU-opplutningen ikke er like sterkt hos folket i Kroatia som hos elitene, endrer ikke mitt argument om hvordan EUs enorme tiltrekningskraft i disse landene motiverer til positive reformer. Disse gjennomføres jo nettopp av elitene.

Et kuriøst eksempel på hvordan EU påvirker makthaverne i disse landene, er Serbias kuvending etter først å ha bestemt å boikotte nobelseremonien i Oslo. Man lyttet til slutt på EU og ikke på sin tradisjonelle venn Kina som mislikte det sterkt at Liu Xiaobo fikk fredsprisen. Seremonideltakelsen er i seg selv ikke viktig, men symbolkraften er enorm. Det handler om Serbias forhold til menneskerettigheter og landets videre utenrikspolitiske kurs. Ønsker man å være medlem av ”den europeiske familien”, så må man handle deretter. Her ligger den sterke kraften i den ”myke makten” EU utøver overfor land som Serbia; land som trekkes mellom EUs verdier og nasjonalisme.

EU stiller ikke betingelser bare til potensielle medlemsland, men har gjort respekt for menneskerettigheter til et sentralt krav i alle samarbeidsavtaler med tredje land. I de situasjoner der tidligere fredsprisvinner FN er forhindret fra å ta opp menneskerettigheter med enkelte land, utfyller EU denne rollen. Selv om EU har engasjert seg sterkt i flere konfliktområder, både som fredsmekler og som fredsbygger i postkonfliktsituasjoner, blir unionens sterke potensial som fredsaktør ikke utnyttet fullt ut. Derfor er det viktig at fredsprisen fortsatt sees på som et instrument for å oppmuntre og forplikte til videre innsats, og ikke bare som en anerkjennelse for tidligere meritter. Olaussen trekker frem EUs asylpolitikk som et av eksemplene som ikke skal gjøre EU til en verdig fredsprisvinner. Til det må jeg si at det er enkelte land, og ikke EU, som er synderen her. EU er en sterk pådriver for bedre standarder for behandling av asylsøkere i Europa, og ønsker å motvirke en tendens med stadige innstramninger som også Norge er en medvirker av. Derfor satser de på en harmonisering av asylregelverket og større samarbeid og solidaritet mellom EU-landene for å møte fellesutfordringer.

Olaussens forsøk på å diskreditere EU virker ganske tendensiøst. Det er kanskje hans jobb, men det ville vært trist hvis den norske EU-debatten vil diskvalifisere EU fra en seriøs vurdering fra Nobelinstituttets side.

Dette innlegget sto på trykk i VG 24. januar 2011.

Europeisk solidaritet med og om flyktninger

I 2009 kom det mindre enn 250 000 asylsøkere til EU - omtrent like mange som antallet flyktninger bare i Dadaab-leiren i Kenya.[i] Et rikt kontinent som Europa bør kunne være i stand til å håndtere et slikt antall på en verdig og rettsikker måte. Dagens skeivhet både mht fordeling av asylsøkere og måten de behandles på, nødvendiggjør en harmonisering av asylpolitikken i Europa, og en ansvarsfordeling basert på solidaritet.

Av Sylo Taraku, seniorrådgiver i NOAS og medlem i ”The Asylum Systems Core Group” i ECRE (European Council on Refugees and Exiles).

Siden 1999 har EU utviklet et omfattende regelverk knyttet til asyl og migrasjon. Målet har vært å harmonisere asylpolitikken og samarbeide for å møte fellesutfordringer. Viktige prinsipper for EUs asylpolitikk er å sikre beskyttelse til de som trenger det, og tydeliggjøre EUs rolle som humanitær aktør. Gjennom Schengen-avtalen opphevet man indre grenser og regulerte kontrollen av ytre grenser. Da ble behovet enda sterkere for å lage regler for håndtering av de som søker om asyl innenfor grensene.  

EUs felles asylsystem (Common European Asylum System – CEAS) handler i hovedsak om etableringen av fellesregler for hvem som skal få opphold (statusdirektivet), hvilke rettigheter man skal ha under asylprosessen (prosedyre- og mottaksdirektivet) og hvordan landene skal samarbeide for å forhindre sekundære strømmer i Europa (Dublin II-forordningen).

Gjennom tilslutningen til Schengen og Dublin II-forordningen, er Norge direkte berørt av utviklingen av EUs asyl- og migrasjonspolitikk.

Norges tilnærmingI Stortingsmeldingen ”Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv” (2009-2010) kommer den norske tilnærmingen til uttrykk. Mens fokuset i EU er på hvordan rettsikkerheten og samarbeidet mellom landene kan styrkes, er den norske regjeringens mål ”å unngå at en uforholdsmessig stor andel av asylsøkerne som kommer til Europa søker asyl i Norge” (s. 8).

Denne politikken har så langt lykkes. Ankomstene har dermed blitt redusert fra godt over 17000 i 2009 til under 10000 i 2010. I forslaget til statsbudsjett for 2011 kom det frem at innstramningene har gitt en besparelse på rundt 2,5 milliarder kroner. Regningen er det imidlertid andre europeiske land som betaler. Ankomstene til Europa har nemlig ikke gått ned. For eksempel opplever Sverige en sterk økning i 2010. 

Innstramninger som har til hensikt å skremme asylsøkere bort til et annet land kan føre til en ond spiral. De andre landene som fremstår som mer liberale vil føle seg presset til å gjøre det samme som Norge. Dette kan føre til ”raise to the bottom”, dvs. lavere standarder for behandlingen av asylsøkere i Europa.

Harmonisering

EU ønsker å motvirke en slik uheldig utvikling som også Norge er en medvirker av, gjennom å satse på en harmonisering av asylpolitikken og bedre samarbeid mellom EU-landene. Selv om europeiske land er forpliktet av samme konvensjoner og direktiver, er asylpraksisen fortsatt veldig sprikende.  Og Norge er ikke nødvendigvis blant de mest liberale. I 2009 fikk 77% av irakiske asylsøkere bli i Tyskland, mot 19% i Norge. Samme år fikk 82% av afghanske asylsøkere bli i Frankrike, mot 50% i Norge. Av de somaliske asylsøkerne fikk 96% bli i Finland, men kun 7% fikk bli i Spania. I Hellas er innvilgelsesprosenten for alle grupper samlet mindre enn 1%. Forskjellene er ekstremt store også når det gjelder mottaksforholdene.

For å få slutt på dette asyllotteriet i Europa, har EU satt seg som mål å komme i havn med CEAS innen 2012. Dette virker litt for ambisiøst all den tid prosessen er preget av uenigheter og tautrekking innad i EU om kursen videre. Uenigheten er klassisk: Mens EU-institusjonene som Parlamentet og Kommisjonen ønsker å utvikle mer forpliktende fellesregelverk på asylfeltet, ønsker medlemslandene representert ved Rådet å ivareta hensynet til suverenitet. De vil heller satse mer på praktisk samarbeid.[ii]

Europeisk indre solidaritetI tillegg til behovet for harmonisering er også spørsmålet om solidaritet satt på dagsorden. Solidaritet er et gjensidig prinsipp som innebærer en vilje til å yte støtte til andre land, men også en villighet til å motta støtte fra andre medlemsland. Meningen er å avlaste europeiske land som mottar en uforholdsmessig andel av asylsøkere.

På en ministerkonferanse i oktober 2010 i Brussel, som ble arrangert av Belgias presidentskap og hvor også NOAS ved undertegnende ble invitert til å delta, var spørsmålet om solidaritet et av de viktigste punktene på agendaen. Tre måter å vise solidaritet på ble diskutert: finansiell, fysisk og materiell.

Finansiell støtte 
I situasjoner der en medlemsstats kapasitet til å håndtere asylankomster er begrenset på grunn av dens økonomiske situasjon (et eksempel er Hellas’ utsatthet på grunn av finanskrisen), kan finansiell støtte være en mulig løsning. EU har allerede etablert flere solidaritetsfond[iii], men erfaringer viser at resursene som er avsatt til disse fondene ikke står i forhold til behovet.

Det er også viktig å finne en hensiktsmessig måte å fordele midlene på. Bekymringen er at finansiell støtte kan brukes som avlatt og ikke gi landene som mottar støtte insentiver til å forbedre sine systemer. Finansiell støtte vil uansett ofte ikke være tilstrekkelig hvis den ikke kombineres med andre tiltak, eksempelvis kapasitetsbygging (materiell støtte) og gjenbosetting av flyktninger fra land som er spesielt utsatt for store ankomster (fysisk støtte).

Fysisk støtte

Fysisk solidaritet innebærer en relokalisering av asylsøkere fra et land til et annet. Dette er ment å være en måte å hjelpe land som på grunn av sin geografiske og demografiske situasjon opplever å være i en sårbar situasjon i forhold til store tilstrømninger.[iv]   

Malta er et slikt land. Og det er nettopp den lille øystaten som har vært den største pådriveren for denne formen for solidaritet. Under det franske presidentskapet i 2008 ble det etablert et pilot-prosjekt for relokalisering av flyktninger fra Malta. Over 100 flyktninger ble slik tatt hånd om av andre europeiske land.

En permanent mekanisme for slike relokaliseringer reiser mange kompliserte spørsmål av juridisk, politisk og praktisk art. Det europeiske flyktningrådet (ECRE) argumenterer for at systemet må baseres på dobbelfrivillighet, altså at man både tar hensyn til flyktningers spesielle behov og ressurssituasjonen til de involverte landene. En annen bekymring er at slike ordninger vil gå på bekostning av overføringsflyktninger fra land utenfor EU.

Kapasitetsbygging For å effektivisere kapasitetsbyggingen i land som opplever stor press på sine asylsystemer og for å bidra til utveksling av erfaringer, har EU etablert et støttekontor (European Asylum Support Office -EASO) med base i Malta. Støttekontoret forventes å være operativt fra midten av 2011. I tillegg til teknisk og faglig assistanse til land som trenger det, vil EASO bidra med utveksling av ”best practices”. Norge ønsker en tilknytting til EASO, og alt tyder på at EU vil legge til rette for at de ønskede norske asylekspertene skal kunne bidra i dette arbeidet. Det er knyttet store forventninger til dette kontoret, og tiden vil vise om de kan innfri. Meningen er også at EASO skal bidra med gjennomføring av solidaritetsmekanismer som måtte komme på plass, men solidaritetspolitikken er fortsatt på idéstadiet og mye diskusjon gjenstår før man blir enige om hensiktsmessige måter å fordele ansvaret på. 

Det er viktig å forhindre at solidaritet mellom europeiske land ikke går på bekostning av solidaritet med flyktningene. Det har nemlig vist seg å være lettere å få bistand for å styrke grensekontrollen enn å håndtere asylankomstene. Dette gjenspeiles også i Norges politikk. Av de fire fondene i EU opererer med, støtter Norge kun yttergrensefondet. Der bidrar norske myndigheter med 329 millioner kroner. Dette er dobbelt så høyt som snittet for resten av medlemslandene i EU, regnet i forhold til landenes innbyggertall.[v] Det brukes ellers enorme ressurser på kontroll av EUs grenser, og rundt 400 000 personer er involvert.

Norge må ta sin del av ansvaret
Prosessen med å avgi en del av sin suverenitet til fordel for fellesløsninger på asylfeltet har bidratt til en mer normbasert asylpolitikk i Europa. Samtidig må ikke fokuset på grensekontroll medføre at enkelte land utnytter EUs støtte til å videreføre sin tidligere uakseptable politikk. Solidaritetspolitikken må kombineres med politisk press slik at asylsøkernes rettigheter ikke avhenger av tilfeldigheter, som hvilket land i Europa som får ansvaret for å behandle deres søknad. 

I den pågående diskusjonen om utvikling av et felles europeisk asylsystem står Norge utenfor og er uten mulighet til å påvirke i særlig grad. Dette gjelder også spørsmålet om reform av Dublin-forordningen, som Norge er direkte bundet av. Det er positivt at norske myndigheter ønsker et tettere samarbeid med EU på migrasjonsfeltet, men det er skuffende at fokuset er så klart på kontroll og behov for å redusere antallet asylsøkere til Norge. Også når det gjelder tilpasning til andre lands praksis er det avgjørende at Norge følger positive utviklinger og praksis, og ikke kun tar etter innstramninger og strengere vurderinger.

Norske myndigheters tilnærming domineres av målsettingen om at Norge ikke skal motta en uforholdsmessig stor andel av asylsøkere som kommer til Europa, men dette kan da heller ikke pålegges Hellas, Malta eller Sverige. Det er verdt å minne om at Norge har en uforholdsmessig stor andel av landterritorium og naturressurser, og dermed et moralsk ansvar for å ta sin del av ansvaret og vel så det.

Denne artikkelen ble publisert i januar 2011 i et temahefte om migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv utgitt av Europeisk ungdom.

---

[i] Rundt 75 000 av dem fikk opphold. Kilde: European Council for Refugees and Exiles - ECRE.

[ii] Flere medlemsland argumenter sterkt mot en heving av standardene som de mener vil påføre de landene som allerede respekterer asyldirektivene større kostnader, samtidig som de ikke vil bidra til noen løsning for land som ikke har kommet så langt med utvikling av sitt asylsystem. De slipper for lett unna, og prioriteringen må være å få dem til å komme etter, lyder argumentet. EU-institusjonene ønsker å ha to tanker i hodet samtidig, men vil sikkert være nødt til å kompromisse. Det er nemlig slik at Lisboa-traktaten krever at alle disse tre EU-organene må være samstemte når regelverket på dette området skal fastsettes. 

[iii] Flyktningfond, integreringsfond, returfornd og yttergrensefond.

[iv] Denne formen for solidaritet ble foreslått av Rådet i ”the Pact on Immigration and Asylum” 15. oktober 2008: “For those Member States which are faced with specific and disproportionate pressures on their national asylum systems, due in particular to their geographical or demographic situation, solidarity shall also aim to promote, on a voluntary and coordinated basis, better reallocation of beneficiaries of international protection from such Member States to others, while ensuring that asylum systems are not abused.”

[v] Satser alt på grensekontroll, Ny Tid: 24.09.2010, http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20100924/satser-alt-pa-grensekontroll/

EU bør få fredsprisen

- EU har hatt en avgjørende betydning for demokratiutviklingen på Balkan.
- I tillegg til anerkjennelsen, kan fredsprisen oppmuntre EU til å styrke sitt fredsarbeid, skriver Sylo Taraku, som selv har bakgrunn fra Kosovo.


Selv om EU-prosjektet er bygget på et ønske om fred og samarbeid, har ikke unionen alltid mestret rollen som fredsskaper ved konflikter. På 90-tallet framstod EU som uforberedt på å håndtere store kriser i sin bakgård. Da Balkan stod i flammer måtte USA igjen komme Europa til unnsetning; først gjennom å presse fram Dayton-avtalen, som gjorde slutt på Bosnia-krigen, så ved å lede NATO-intervensjonen som tvang Milosevic ut av Kosovo. Når det virkelig gjelder, er USAs handlekraft helt overlegen. Men i tiden etter har det vært et konstruktivt og dedikert EU som har vist evne til «å vinne freden» på Balkan, og forebygge konflikter før det er for sent.

Eksemplet Makedonia. Våren 2001 var Makedonia åsted for noe som så ut som «beretningen om en varslet krig». Nok en gang handlet det om en stor minoritet som ikke følte seg hjemme i en ny stat, denne gangen etniske albanere i «makedonernes stat». Konflikten utartet i kjent Balkan-stil, med ingredienser som kyniske gerilja-angrep, vilkårlige bombeangrep på landsbyer, massakrer og mennesker på flukt. Snart skulle Makedonia rustes opp med nye kamphelikoptre fra Ukraina, og potensialet for regional eskalering var stort. Jeg jobbet selv den gangen i Helsingforskomiteen, og var til stede i landet for å undersøke situasjonen. De jeg snakket med virket veldig pessimistiske: Krig var uunngåelig, det ville gå som i Bosnia eller Kosovo.

Heldigvis tok de feil. Makedonia unngikk full krig, og har overlevd som en fungerende multietnisk stat. Men uten en rask og solid reaksjon fra EU, hadde dette neppe vært mulig. Ikke bare var EU den ledende drivkraften bak Ohrid-avtalen, men fulgte også opp med en omfattende stabiliserings- og assosieringsprosess: EUs Marshall-hjelp til Balkan.

Bredt register. I sitt fredsarbeid har EU et bredt register av virkemidler å spille på, men i den europeiske konteksten er det ingenting som virker bedre enn det såkalte «kondisjonalitetsprinsippet» – å stille betingelser for å bli integrert i EU. For Balkan-landene har EU en enorm tiltrekningskraft. I tillegg til sikkerhetsmessige og økonomiske fordeler, er også identitetspolitikk viktig. Balkan-landene og EU deler oppfatningen om at denne delen av Europa tilhører den «europeiske familien». Og EU-medlemskap sees på som premien man får etter hardt reformarbeid. For de fleste nordmenn kan det være vanskelig å sette seg inn i hva det vil si å skulle bygge et samfunn og demokrati fra bunnen av, spesielt når utgangspunktet er ødelagt infrastruktur, sterke etniske motsetninger, svake institusjoner, fattigdom, utbredt korrupsjon og vanstyre, inkludert brudd på menneskerettighetene. Derfor har EUs krav om minoritetsrettigheter og regionalt samarbeid, kombinert med omfattende bistand og gode handelsavtaler, vært spesielt viktige.

Selv om mye arbeid gjenstår, er situasjonen i dag radikalt annerledes enn for noen få år siden. Slovenia er allerede EU- medlem, Kroatia og Makedonia er som kandidatland snart inne, og Serbia, Montenegro og Albania har søknader liggende på EUs bord. Bosnia er også sakte, men sikkert på vei. Like så med landet jeg flyktet fra på 90-tallet, Kosovo, hvor EU – i Alfred Nobels ånd – driver med fredsbygging hver dag.

Demokratier kriger aldri med hverandre, sa Torbjørn Jagland under sin siste Nobel-tale. Dette er sant, så lenge vi snakker om konsoliderte demokratier. Det vil være en illusjon å tro på en bærekraftig fred på vest-Balkan uten fullverdig integrasjon i EU. Unionen har vist sin kraft som bevarer av folkestyre i Europa: De tidligere diktaturene Hellas, Portugal og Spania har vært stabile demokratier innenfor unionens ramme, og samme utvikling ses i de sentral- og østeuropeiske landene som kom med i 2004 og 2008. EU tydeliggjør også hvordan demokratisk konsolidering og fred hører sammen: I dag er det utenkelig at noen av disse landene skulle gå til krig mot hverandre. Like utenkelig er det at grensekonflikten mellom Slovenia og Kroatia vil løses ved våpenbruk.

Velfortjent pris. Når et historisk unikt fredsprosjekt som EU lykkes, så er det i seg selv verdt en fredspris. EUs omfattende fredsarbeid på Balkan og andre steder i verden er dypt forankret i unionens egne verdier. I kraft av å være en god rollemodell har EU blitt en troverdig fredsaktør og menneskerettighetsforkjemper. Makedonia er en viktig suksesshistorie, men EU har hatt avgjørende betydning for demokratiutviklingen i hele Sørøst-Europa. EU må fortsatt kritiseres og møtes med store forventninger. Men en fredspris vil være en velfortjent anerkjennelse, som også vil oppmuntre og forplikte EU til å bli en mer slagkraftig global forkjemper for fred og demokrati.

Av Sylo Taraku, statsviter og menneskerettighetsaktivist.

Denne kronikken sto på trykk i VG 10. januar 2011.

Kubaisis viktige film

Islamister og islamofober har sammen klart å gjøre muslimer til en ensartet kategori. Det finnes ikke noe som heter «vi muslimer i Europa».

Av Sylo Taraku, statsviter og medlem av det liberale nettverket LIM

Walid al-Kubaisis film «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» er et viktig innlegg i islamismedebatten. Muslimbrødrene, som målbærer et verdisyn som burde ha vært forlatt for flere hundre år siden, er nå den største islamistbevegelsen i verden. Men de er slett ikke alene om å fungere som inspirasjonskilde og identitetsskaper for muslimer i Europa. Debatten etter Kubaisis film bør derfor handle om noe mer enn bare filmen og brorskapets rolle.

Ytterfløyene forenes

Fremstillingen av muslimer som en ensartet gruppe, som enten er ofre eller trussel, begynte for alvor med Rushdie-affæren og ble betydelig forsterket etter terrorangrepene 11. september 2001. Ved å gjøre religiøs tilhørighet til den avgjørende identitetsmarkøren, har islamister og islamofober sammen klart å framstille muslimer som en egen kulturstamme i Europa. Myndigheter og liberalere har i flere land ukritisk latt ytterfløyene sette premissene for debatten. Dermed har radikale muslimer styrket sin posisjon og fått lov til å definere muslimers interesserer, krav og følelser.

Den kjente britiske forfatteren Kenan Malik forteller hvordan man i Storbritannia, i et forsøk på å fremme toleranse, har bidratt til en gruppeinndeling, som har gitt mer intoleranse som resultat. Man har gått i dialog med muslimske «representanter» slik at de skal «holde orden i sine rekker», og imøtekommenhet har blant annet medført begrensninger av ytringsfriheten. «Forsøket på å demonisere muslimer har sitt motstykke i forsøket på å institusjonalisere respekt for islam», mener Malik.

Identitetsbygging basert på islam og som går ut på at man først og fremst er muslim, og står i en motsetning til de vantro, bidrar til å skape distanse, skiller og i verste fall mistro og fiendebilder. Kubaisi holder fram hijaben som et sentralt element i det islamske identitetsbyggingsprosjektet. Selv om individer kan ha svært forskjellige motiver for å bruke hijab, innebærer den en demonstrasjon av religionstilhørighet som effektivt skiller muslimer fra andre. Dette blir spesielt tydelig når også barn gjøres til bærere. Den tidligere islamisten Ed Husain kaller barnehijaben for «en merkelapp som forteller om separatistisk identitetspolitikk».

Barnehijab er et nytt fenomen som verken er en del av tradisjonen eller har grunnlag i islam. Det blir slik et paradoks når hijab på barn er mer utbredt i et land som Norge enn i mange muslimske. Også på Balkan har radikale utenlandske islamister introdusert hijaben for både store og små, men myndighetene har raskt svart med å forby bruken av den i skoler. I Kosovo, der jeg opprinnelig kommer fra, blir hijaben av myndighetene karakterisert som en «religiøs uniform».

Forbud mot barnehijab

Når barn brukes som symbolbærere på denne måten utfordres toleransens grenser i liberale demokratier. Frankrike er mer konsekvent i sitt forsvar av sekulære institusjoner og har som kjent forbudt hijabbruken i grunn- og videregående skoler. Vi i det liberale nettverket LIM har foreslått at Norge følger opp, men her i landet legges det stadig mer vekt på foreldreretten enn hensynet til barna og integreringen.

Prinsipiell motstand mot å forby barnehijab må ikke slå over i legitimering av denne type barnefiendtlig og segregerende praksis. Taperne blir da muslimer som ønsker modernisering og liberalisering. Det samme gjelder når «moderate islamister» blir hyllet fordi de representerer et «bedre alternativ» enn militante islamister som Al-Qaida. Valget kan ikke bare stå mellom den ledende muslimbroren Yusuf al Qaradawi og Osama bin Laden. Heller ikke den mer moderate Tariq Ramadan fremstår som et godt forbilde.

Det finnes ikke noe som heter «vi muslimer i Europa» som Ramadan prøver å konstruere. Selv om budskapet er pro-integrering, er det som nevnt problematisk med den type identitetsbygging på religiøst grunnlag. Ikke minst fordi mangfoldet blant muslimer er så stort. Muslimer fra så forskjellige kulturer, som eksempelvis Kina, Somalia og Bosnia, kan ikke samles under én felles identitet, og «representeres» som om de har én felles agenda. Innvandrere fra disse landene er først og fremst individer. Og selv om Ramadan leter etter liberale tolkninger av islamsk lære, så bidrar han ikke til å fremme selvstendig fornuftstenkning. Dagens muslimer trenger ikke teologiske utredninger for å finne ut om det er galt å steine kvinner.

Muslimsk verdikamp

Al-Kubaisis film kan bidra til en større bevissthet om den pågående verdikampen blant muslimer, som er avgjørende for om endringer og reformer innenfor islam skal være mulig. Kubaisi sier at han kjenner seg ikke igjen i det islam han vokste opp med. Kampen handler mye om at mørkemennene ikke må gis anledningen til å kapre islam og den muslimske identiteten. Fanatikere og ekstremister, uansett side, må marginaliseres hvis vi ønsker å forebygge tendenser til utvikling av parallellsamfunn og politisk mobilisering på etnisk eller religiøst grunnlag. Alle gode krefter må bidra til å skape fellesarenaer og fremme verdier som kan fungere som lim i samfunnet.

Publisert som kronikk i VG, 3. desember 2010

For the first time

Endelig i gang med min egen blogg. Sikkert enda en tidstyv på toppen av facebook og twitter, men klarte ikke å motstå fristelsen. Og nysgjerrigheten. Ser frem til å se hvordan dette vil fungere.