Voldtekt i krig

Årets fredsprisutdeling bør inspirere til økt innsats mot voldtekt som krigsvåpen.

Av Sylo Taraku, statsviter og skribent. Medlem i LIM-nettverket. 
  

Det viktigste formålet med årets fredsprisutdeling har ifølge Torbjørn Jagland vært å skape mer oppmerksomhet rundt det at voldtekt mot kvinner er blitt krigsvåpen i mange konflikter, og at kvinner må spille en viktigere rolle i fredsbygging.
FN-opprettede domstoler for det tidligere Jugoslavia og Rwanda på 1990-tallet skrev historie da de for første gang anerkjente voldtekt som en straffbar internasjonal forbrytelse på lik linje med andre krigsforbrytelser. Dette ville ikke ha skjedd uten den økte internasjonale oppmerksomheten dette fenomenet har fått de siste ti årene.

Krigsforbrytelser
I saken mot R. Kovac, D. Kunarac og Z. Vukovic (som har sonet sin straff i Norge) gir dommen et innblikk i helvetet bosnjakiske kvinner opplevde i byen Foca i 1992. Da bosnisk-serbiske styrker erobret byen skilte de mennene fra kvinner og barn. De sistnevnte ble samlet i skoler, sportshaller og private hus som i praksis ble rene voldtektsleire. Der ble kvinner og jenter helt ned til 12 års alderen holdt som sexslaver - voldtatt, torturert, mishandlet, tvunget til å danse nakne for soldatene osv.

Slike systematiske massevoldtekter er blitt brukt som ledd i en strategi for etnisk rensing. Et av målene er å ydmyke kvinner i den grad at deres minner om hjemstedet assosieres med skam og ekstrem redsel, slik at kvinnene og deres familier ikke vender tilbake. Også tvungne svangerskap inngår i strategien. Dommen mot Kunurac poengterer dette: “…Videre hånte du offeret ved å be de andre soldatene vente på tur mens du voldtok henne, ved å le av henne mens hun ble voldtatt av de andre soldatene, og endelig ved å si at hun skulle bære serbiske barn uten å vite hvem faren var.”

Tvungne svangerskap gjør også at kvinnens ydmykelse og lidelser varer hele livet. Gjennom barnet vil kvinnen bli minnet om overgrepene. Den prisbelønte bosniske filmen Grbavica skildrer på en gripende måte hvordan kvinner som har født barn som resultat av massevoldtekter under krig forsøker å bære på hemmeligheten og kjemper for å gå videre i livet.

Det er viktig å understreke at alle parter i eks-Jugoslavia i større eller mindre omfang begikk overgrep under krigene, inkludert voldtekt. I Rwanda ble voldtekt brukt som et middel til å utrydde hele tutsi-befolkningen. I livstidsdommen mot Jean-Paul Akayesu heter det at voldtektene var "et ledd i prosessen med å ødelegge tutsiene som gruppe – en ødeleggelse av deres sinn, av deres livsvilje, og av livet selv".

Milepæler i internasjonal rettshistorie
Gjennom historien har kvinner blitt ansett som en del av mannens eiendom det var legitimt av krigsherrene å erobre. I en pressemelding i forbindelse med Akayesu-saken uttalte dommer Pillay ved Rwanda-tribunalet følgende: "We want to send out a strong message that rape is no longer a trophy of war”.

De ovennevnte dommene er milepæler i internasjonal rettshistorie. På den annen side er disse dommene bare en dråpe i havet. Det finnes titusenvis av voldtektsofre på Balkan og hundretusenvis i Afrika, men de dømte er svært få. Straffefriheten etter konfliktene i Kongo og Sudan er et spesielt stort problem. Det tragiske når det gjelder Liberia er at voldtektene fortsatte i stor skala også etter borgerkrigen var over. Men det positive er at både myndighetene i landet og det sivile samfunnet har tatt tak i situasjonen. To kvinner har vært helt sentrale i den forbindelse: landets president Ellen Johnson-Sirleaf og aktivisten Leymah R. Gbowee – begge fredsprisvinnere for 2011.

Krig mot voldtekt
Presidenten lanserte sin krig mot voldtekt i fjor ved å fortelle at også hun var et offer for seksualisert vold. Lover som gir kvinnene er sterkere vern har blitt innført, og det finnes lokale domstoler som kjører saker kun mot seksuell vold. Dette er veien å gå. Internasjonale domstoler er ikke ment å erstatte nasjonale domstoler, men å utfylle dem. Nasjonale rettsoppgjør kan ofte være bedre egnet til å fremme sannhet, skape rettferdighet og forsoning samt endre holdninger lokalt.  

Et av problemene med hensyn til straffefrihet og manglende kunnskap om omfanget av voldtektsovergrepene, er at mange kvinner tier om overgrepene. De kan være redde for represalier fra overgriperne, som ofte går ustraffet rundt, men mest prekær er skamfølelsen og redselen for reaksjonene fra familien og omgivelsene. Derfor er åpenheten Johnson-Sirleaf bidar til i Liberia et viktig eksempel.

Med årets fredsprisutdeling kombinerer Nobelkomiteen anerkjennelsen av kvinners lidelser i krig med en anerkjennelse av deres viktige rolle i fredsbyggingsarbeidet. Leymah R. Gbowee og Tawakkol Karman er fortellinger om kvinnelige aktivister som stod i spissen for folkelige opprør mot undertrykkende regimer i sine respektive land. Ellen Johnson-Sirleaf er en fortelling om et kvinnelig overgrepsoffer som ble president. Dette er langt fra selvfølgeligheter i ekstremt mannsdominerte land som Liberia og Jemen. Slike fortellinger bidrar til å korrigere bildet av kvinner som utelukkende ofre i krig.

Håpet må være at fredsprisen inspirerer til økt innsats nasjonalt og internasjonalt mot voldtekt i konfliktsituasjoner. Kvinner skal ikke lenger være fritt vilt i krig. Systematiske voldtekter er nå anerkjent som forbrytelser mot menneskeheten. Dette betyr at de ikke lenger er bare lokale anliggender, men angår menneskeheten som helhet. Bekjempelsen av voldtekt i krig krever derfor både lokal og global innsats.

En forkortet versjon av denne kronikken var på trykk i VG 13. oktober 2011.