Ikke svikt libyerne

Når både opposisjonen i Libya og Den arabiske ligaen ber om innføring av en flyforbudssone over Libya, blir det vanskeligere å være en kategorisk motstander av et slikt tiltak.

Kronikk i Klassekampen, 15. mars 2011.
(Bomber i Libya: vårt ansvar).

Av Sylo Taraku, statsviter og menneskerettighetsaktivist.

Internasjonale fordømmelser og sanksjoner har ikke virket. Gaddafi fortsetter å angripe sin egen befolkning blant annet med bombefly. Det fransk-britiske initiativet til en flyforbudssone over Libya får massiv støtte i Midtøsten, men blir karakterisert som ”malplassert” av Klassekampens lederartikkel 9. mars. Premissene for avisens motstand mot dette tiltaket er feilaktige og argumentasjonen spekulativ.

Lederartikkelen som er signert av redaktør Bjørgulv Braanen, deler opinionen i Midtøsten i to: på den ene siden ”den demokratiske opinionen som advarer mot militær intervensjon”, og på den andre siden Vestens ”klientstater” i Golfen som krever en slik inngripen. Dette virkelighetsbildet blir forsøkt bekreftet gjennom en forsideartikkel samme dag der det heter at ”arabiske intellektuelle advarer mot innblanding i Libya”. Artikkelen dreier seg om tre personer hvorav den ene sier at ”det ikke kan utelukkes at utviklingen i Libya vil kreve inngripen fra omverdenen”. Forsiden kunne sett annerledes ut hvis Klassekampen hadde valgt å vise til en appell fra en langt større gruppe prominente arabiske intellektuelle som sammen med 200 organisasjoner fra 18 arabiske land krever en rask innføring av flyforbudssone over Libya for å beskytte sivile mot ytterligere overgrep. På lørdag ble denne appellen fulgt opp av en unison arabisk liga. Ligaens generalsekretær, den egyptiske diplomaten Amr Moussa, understreket at flyforbud er ment som et humanitært tiltak for å beskytte sivile, og ikke som en militær inngripen.

Klassekampens spekulasjoner om at Vesten vil bruke enhver konflikt som en ”propagandaanledning” for at NATO skal gripe inn, og at gulfstatene ser støtten til flyforbudet som ”et middel til å videreføre sin rolle som klientstater for USA og Vesten”, fortjener ikke ytterligere kommentarer.  Spørsmålet som bør diskuteres nå er hvordan det internasjonale samfunn, inkludert NATO og Norge, bør respondere på anmodningen fra den arabiske verden og opposisjonen i Libya om flyforbudssone.

Det er viktig å huske på at det er tale om en begrenset humanitær intervensjon, og ikke en invasjon som den i Afghanistan eller Irak. Krigen i Afghanistan var som kjent autorisert av FNs sikkerhetsråd som et ledd i krigen mot internasjonal terrorisme, mens den folkerettsstridige forkjøpskrigen i Irak først og fremst ble begrunnet med trusselen fra masseødeleggelsesvåpen.

Det finnes ingen klare kriterier for innføring av flyforbudssoner eller andre former for humanitære intervensjoner, men på 90-tallet viste FNs sikkerhetsråd vilje til å autorisere bruk av militær makt for å stoppe grove overgrep mot sivile og muliggjøre humanitær bistand. Flyforbudet over deler av Irak (1991-2003) bidro til å beskytte kurdere i nord og sjiaene i sør. I Bosnia begrenset flyforbudssonen (1993-1995) bombingen av sivile fra lufta, men hindret dessverre ikke folkemordet i Srebrenica, som skjedde foran øynene på FN-soldater. Intervensjonen i Somalia i 1993 var totalt mislykket. I Haiti derimot bidro intervensjonen i 1994 til å stoppe overgrepene, gjeninnsette den demokratisk valgte presidenten og til å sikre fred i landet.

I både Rwanda og i Kosovo, som jeg flyktet fra, forelå det klare grunner for humanitær intervensjon, men FN maktet ikke å reagere på en adekvat måte på grunn av uenighet i sikkerhetsrådet. Som kjent intervenerte NATO på egen hånd i Kosovo i 1999, og tolket det som å være i samsvar med FNs resolusjoner 1160, 1199 og 1203. På denne måten bidro NATO til å utvikle en sedvanerett som åpner for ensidige humanitære intervensjoner når FN er fastlåst i møte med en situasjon der nødvendigheten for å intervenere humanitært er åpenbar. Det er viktig at doktrinen om humanitære intervensjoner holdes i live, selv om ikke alle internasjonale operasjonene har vært like vellykkede.

Innføring av en flyforbudssone over Libya kan bidra til å forebygge menneskelige lidelser, redusere Gaddafis militære overlegenhet vis-à-vis opposisjonen samt bedre forholdene mellom Vesten og den arabiske verden. Forutsetningen er at dette gjøres på en ryddig og varsom måte, og i samarbeid med Den arabiske liga.  

Opposisjonen i Libya ønsket i utgangspunktet ikke innblanding utenfra, men innser behovet for assistanse. Men det er kompliserende dersom iverksettelse av flyforbudet forutsetter et offensivt angrep for å sette Libyas luftforsvar ut av spill, slik vestlige militære ledere hevder. Dette kan av mange bli oppfattet som en aggressiv innblanding. Som forsvarsanalytiker John Berg skriver i et innlegg i Klassekampen 9. mars, så er det en gåte hvorfor et offensivt militært angrep sees som en forutsetning all den tid en slik fremgangsmåte ikke ble valgt i forbindelse med flyforbudssonene i Bosnia og Irak. I begge tilfeller var de militære tapene minimale. Manglende vilje til å håndheve flyforbudet med en viss risiko for egne tap kan undergrave tiltakets legitimitet i Libya og i Midtøsten. Berg mener at Vesten bør sparke ballen tilbake til araberne ved å vise til at dette kan de klare selv, men den libyske analytikeren Wahid Burshan sier til Al-Jazeera at libyerne ikke føler seg trygge på at Den arabiske ligaen alene vil kunne håndtere dette på en god måte.

Selv om det er mange dilemmaer knyttet til innføringen av en flyforbudssone, er det bemerkelsesverdig at det humanitære perspektivet er helt fraværende i Klassekampens lederartikkel, som om flyforbudet handler om alt annet enn å hindre menneskelige lidelser.

Håpet må være at overgrepene mot sivile i Libya ikke eskalerer, og at det ikke blir nødvendig for det internasjonale samfunnet å bruke offensiv makt. Men om det skulle bli nødvendig, så bør man være forberedt på å handle før det blir for sent. Når et regime utsetter sitt eget folk for grove overgrep, opphører regelen om statssuverenitet. Libyerne må ikke sviktes slik blant annet bosnierne og rwanderne ble det på 1990-tallet.



Ja til no-fly zone over Libya

Storbritannia og Frankrike skal ha blitt enige om en resolusjon de ønsker å legge frem for FN der det foreslås å innføre en flyforbudssone over Libya. Det meldes også om at Den arabiske ligaen vurderer å i gi sin tilslutning til dette initiativet. Flere arabiske land har allerede gjort det. Håper at også FNs sikkerhetsråd støtter et slikt tiltak.

Bloggpost, Sylo Taraku.

Foreløpig har det ikke vært mye debatt om denne saken i Norge, men leser på facebook at SV er sterke motstandere av dette tiltaket. Visestortingspresident Akhtar Chaudhry (SV) skriver følgende på sin facebook-profil:

”Nei, og atter nei til NATO som verdenspoliti. Uansett hvor mye brutalitet vi ser i Libya og fristende det måtte være å få til en libral intervensjon, må NATO holde fingrene av fattet. Vi trenger ikke flere Irak og Afghanistan”.

Håper SV vil vurdere dette spørsmålet seriøst. Her følger en kort gjennomgang av Chaudhrys argumentasjon:   

For det første, så handler ikke dette om NATO og alliansens rolle, men hvorvidt det internasjonale samfunn, eller bare en gruppe stater, har rett og plikt til å intervenere militært for å stoppe omfattende overgrep i et land. 

Det finnes ingen klare kriterier for når det er riktig å innføre en flyforbudssone eller intervenere for å beskytte menneskerettighetene. Den moralske plikten til å forhindre forbrytelsen folkemord kommer klarest frem i Folkemordskonvensjonen av 1948. Artikkel 1 sier følgende: "De kontraherende parter bekrefter at folkemord, hva enten begått i fredstid eller i krigstid, er en forbrytelse etter folkeretten som de påtar seg å forhindre og straffe".

Ellers er det utviklet en internasjonal sedvanerett når det gjelder flyforbudssoner og humanitære intervensjoner. Nord-Irak, Somalia, Bosnia, Kosovo og Haiti er noen eksempler.  I tillegg har FN støttet utviklingen av en doktrine som kalles for ”Responsibility to Protect”. Denne legitimerer humanitære intervensjoner som siste utvei for å avverge omfattende menneskelige lidelser. http://en.wikipedia.org/wiki/Responsibility_to_protect

Alle tilfeller må vurderes individuelt, og det gjelder også situasjonen vi står overfor i Libya i dag. Prinsipielt synes jeg at det er viktig at doktrinen om humanitære intervensjoner holdes i live, selv om ikke alle internasjonale operasjonene har vært like vellykkede. Det er selvsagt en stor fordel hvis humanitære intervensjoner får mandat fra FN, ikke minst av hensyn til å styrke FNs legitimitet og rolle som global fredsaktør og beskytter av menneskerettighetene. Men utviklingen av sedvanerett på dette området tilsier ikke at FNs mandat er helt nødvendig. I tilfellet Libya er det spesielt viktig at innføringen av en flyforbudssone få støtte fra Den arabiske ligaen. Dette vil bidra til å styrke dette tiltakets legitimitet både i arabiske land og internasjonalt. Det er også viktig å få med seg at også opprørere i Libya har, ifølge Storbritannias utenriksminister, bedt eksplisitt om innføringen av et flyforbud slik at Gaddafis styrker ikke får angripe libyske innbyggere fra lufta.

For det andre, så er det ikke helt relevant å bruke intervensjonene i Afghanistan og Irak som (skrekk)eksempler. Ingen av disse var humanitære intervensjoner. Krigen i Afghanistan var som kjent autorisert av FNs sikkerhetsråd som et ledd i krigen mot internasjonal terrorisme, mens invasjonen i Irak først og fremst ble begrunnet med trusselen fra masseødeleggelsesvåpen, som USA hevdet Irak hadde. Denne invasjonen var i tråd med Bushs doktrine om forkjøpskrig og handlet ikke om humanitære hensyn, selv om også menneskerettigheter og demokrati ble brukt som argumenter for å styrke oppslutningen om krigen. En flyforbudssone eller annen form for humanitær intervensjon ville måtte håndheves med militære midler, men omfatter ikke nødvendigvis invasjon med bakkestyrker. I tråd med FNs doktrine om "Responsibility to Protect" bør omfanget av den militære intervensjonen være minst mulig. Bakkestyrker vil etter all sannsynlighet være unødvendige.

For det tredje, så er det bemerkelsesverdig at det humanitære perspektivet synes å være helt fraværende i Chaudhrys standpunkt, spesielt når han antyder at SVs motstand mot flyforbudssone gjelder ”uansett hvor mye brutalitet vi ser i Libya”.

Dette kan bety at Norge må ignorere både forpliktelsen som fremgår av Folkemordskonvensjonen og FNs doktrine om ”Responsibility to Protect”. Motstand mot NATO må ikke bli viktigere enn hensynet til å avverge omfattende krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Selv om det er mange dilemmaer knyttet til innføringen av en flyforbudssone eller annen form for humanitær intervensjon, er det moralske ansvaret for å hindre potensielle omfattende overgrep mot sivile åpenbart. Heller ikke suverenitetsprinsippet bør være et avgjørende hensyn i slike situasjoner. Despoter som Gaddafi må vite at prinsippet om den enkelte stats suverenitet over eget territorium ikke gir dem ”licence to kill”.

Håpet må være at situasjonen i Libya ikke eskalerer i form av massakrer og folkefordrivelser, og at det ikke blir nødvendig for det internasjonale samfunnet å bruke makt. Men om det skulle bli nødvendig, så bør man handle før det blir for sent. Libyerne må ikke sviktes slik blant annet bosnierne og rwanderne ble det på 1990-tallet.